Solung

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Solung er ei norsk dialekt som prates i distriktet Solør, et landskap i Innlandet fylke som utgjøres av Glåmdalskommunene Våler, Åsnes og Grue, samt Brandval i Kongsvinger.

Solung er også en benevnelse på en person fra Solør.

Fonologi[rediger | rediger kilde]

Solung har ganske store forskjeller i uttale i forhold til bokmål. Innbyrdes er det også store forskjeller som for eksempel: Hvit ville blitt uttalt kvit i Våler, mens hvit brukes i Åsnes. Oss ville blitt uttalt äss i Grue mens det ville blitt uttalt øss i Åsnes.[trenger referanse]

Itakisme[rediger | rediger kilde]

Itakisme er at y blir uttalt i og diftongen øy blir uttalt ei. For eksempel blir setningen «Det var mye skog på øya» til «Det var mie skog på eia».

Palatalisering[rediger | rediger kilde]

Et kjent eksempel på palatalisering fra Solung er «Gærkute over høinnklaka plæklse».

Tjukk l[rediger | rediger kilde]

Tjukk l

Grammatikk[rediger | rediger kilde]

Dativ[rediger | rediger kilde]

Solung benytter seg av dativ. Ho- og hannkjønn får -a endelse og intetkjønn får -i endelse. Bruken av dativ er begrenset til presens, men kan i tidligere tider ha vært brukt i både entall, flertall og i andre bøyningsgrader.

For eksempel: "je står på tâki" (jeg står på taket), men "je stôg på taket" (jeg sto på taket).

Bruken av dativ i Solungmålet er så godt som borte i dagligtalen, men er bevart i noen uttrykk.

For eksempel: "opp i vêri"

Artikkel[rediger | rediger kilde]

På solung blir ordene einn, ei og eitt brukt som artikkel. For eksempel einn gutt (en gutt), ei jinnte (ei jente) og eitt eieblekk (et øyeblikk).

I dagligtale blir artikkelen eitt sammentrukket til en kort i som for eksempel: «du liter vente'i lite eieblekk» eller «je har'i problem».