Slaget ved Trebia

Slaget ved Trebia
Konflikt: Den andre punerkrig
	; Slagsteder under den andre punerkrig
Dato	18. desember 218 f.Kr.
Sted	Trebbia, Italia; 45°3'N 9°36'Ø
Resultat	Seier til Hannibal
	Stridende parter
Karthago	Romerske republikk
	Kommandanter og ledere
Hannibal	Titus Sempronius Longus
	Styrker
26 000	45 000
	Tap
ukjent, men tapene var lave	20 000

Andre punerkrig
Ticinus – Trebia – Trasimene – Cannae – Nola 1 – Nola 2 – Nola 3 – Capua 1 – Silarus – Herdonia 1 – Øvre Baetis – Capua 2 – Herdonia 2 – Numistro – Asculum – Baecula – Grumentum – Metaurus – Ilipa – Crotona – Bagbrades – Zama

Slaget ved Trebia var et betydelig slag i den andre punerkrigen som ble utkjempet mellom de karthagenske styrkene til Hannibal og den romerske republikk i 218 f.Kr.

Opptakt

Hannibal startet den andre punerkrigen i 219 f.Kr. ved å angripe den romerske allierte byen Sagentum i dagens Spania. Etter at han tok byen, marsjerte han mot Italia med rundt 40 000 mann og flere dusin krigselefanter. Han fulgte en rute i innlandet og krysset Alpene. Han mistet store deler av sine styrker, men kom seg over fjellene og vant et lite slag ved elven Ticinus.

Forferdet av det tidlige tilbakeslaget ved Ticinus beordret det romerske senatet konsulen Tiberius Senoronius, som var stasjonert på Sicilia, om å forsterke den romerske generalen Publius Cornelius Scipio, som ble såret ved Ticinus. Hannibal klarte å jage ham tilbake etter noen kløktige manøvrer, da han hadde plassert seg på den veien mellom Placentia og Arminum som Sempronius måtte følge for å slutte seg til Scipio. Han erobret så Clastidium hvor han skaffet seg store mengder med forsyninger til sine menn.

Men disse forsyningene kom ikke uten tilbakeslag. Sempronius klarte å komme seg rundt Hannibals flanke og slutte seg til sine våpenbrødre i leiren nær elven Trebia. Hannibal hadde nå ikke noe annet valg enn å kjempe mot begge konsulene og han satte derfor i gang med å lokke Sempronius, som Hannibal visste hadde en tendens til å handle for raskt og impulsivt, til et feltslag på like vilkår før den mer forsiktige Scipio kom seg fra sine skader og tok tilbake kommandoen.

Slaget

Forberedelser

Desember 218 f.Kr. var spesielt kald og snørik. Scipio hadde ennå ikke kommet seg fra skadene, men Sempronius ønsket å kjempe. Han var ivrig etter å kjempe mot Hannibal før Scipio kunne ta tilbake kommandoen, særlig da tiden for valg av nye konsuler nærmet seg. Sempronius forberedte seg til kamp og så bort fra advarslene fra Scipio om å være forsiktig i møtet med Hannibal.

Uheldigvis for Sempronius var Hannibal klar over dette og la en plan som skulle dra fordel av Sempronius‘ utålmodighet. Hannibals styrker hadde slått leir på den andre siden av den islagte Trebia-elven som renner fra Apenninene til Po nær Placentia. Han hadde lagt merke til, forteller Polybios, et «sted mellom de to leirene, flatt og uten trær, men brukbart til bakholdsangrep, da det var flankert av vann med bratte bredder som var tett overgrodd av busker og tornplanter, og her foreslo han å legge en overraskelse for fienden». Hannibal hadde ved hjelp av galliske spioner fått overblikk over de av fiendens posisjoner som han vurderte som avgjørende og sendte frem en avdeling med 1000 lette infanterister og 1000 kavalerister under kommando av sin yngre bror Mago. Denne styrken skulle i nattemørket skjule seg i krattet langs Trebia for å forberede et bakholdsangrep mot romerne.

Neste morgen sendte han sitt kavaleri over Trebia for å trakassere den nærliggende romerske leiren og trekke seg tilbake for å lure romerne inn i en posisjon hvor Magos skjulte avdeling i et gunstig øyeblikk kunne slå til mot motstanderne.

Hendelsene

Så snart kavaleriet hadde vist seg i nærheten av den romerske leiren, sendte Sempronius ut sitt kavaleri for å drive dem bort. Kort tid etterpå sendte han ut hele sin armé på 36 000 infanterister, 4 000 allierte kavalerister og 3 000 galliske leiesoldater for å utkjempe slaget. Han var utålmodig i å få det som for ham så ut som en seier, men han var ikke klar over fellen som var satt opp for ham. Været var kaldt og fuktig og det snødde. Romerne hastet ut av leiren uten å ha spist frokost og var ikke kledd for det kalde været. Da de i tillegg måtte vasse gjennom det iskalde vannet som enkelte steder nådde dem helt opp til brystkassen, var de så utmattet og nedkjølte da de kom seg over Trebia at de knapt kunne holde våpnene sine. Karthagenerne hadde derimot spist, varmet seg ved leirbålene og smurt seg inn med en olje som holdt på varmen. Hannibal utplasserte nå sin armé på et slagsted han selv hadde valgt. Han plasserte 1000 lette infanterister som en trefningslinje. Bak dem stilte han opp hovedlinjen sin med 20 000 afrikanske, spanske og galliske infanterister, mens 10 000 kavalerister og 37 elefanter ble fordelt på de to flankene. Sempronius utplasserte sin armé i en standard romersk trelinjers formasjon. Velites (romersk trefningsinfanteri) utgjorde fronten, kavaleriet flankene, mens de galliske krigerne, som var allierte med Roma, ble plassert til venstre for legionene.

De lette infanteriene braket først sammen, men velites presterte dårlig og ble trukket tilbake. Etter at velites trakk seg ut, ble gapet de etterlot fylt opp av hastati og principes (tungt infanteri eller legionærer) som engasjerte seg i kampen med sine motstandere. Ettersom det tunge infanteriet forble låst i en alvorlig nærkamp, angrep det karthagenske kavaleriet og elefantene det romerske kavaleriet som de var tallmessig overlegent. Gradvis ble de romerske flankene presset lenger og lenger bak. Dette etterlot infanteriet i en stadig mer utsatt posisjon. Imens hadde Hannibal sendt alle sine elefanter fremover for å angripe de galliske allierte på romernes ytre venstre flanke. Gallerne hadde aldri sett slike skapninger før og ble raskt demoraliserte og trakk seg tilbake. Etter at det romerske kavaleriet ble drevet av slagmarken, angrep det karthagenske kavaleriet brutalt romernes ubeskyttede sider og hindret dem fra å kunne ta seg av fiendtlige fotsoldater som stod ovenfor dem. Samtidig angrep Magos skjulte styrker fra bakholdet og falt de hardt pressede romerske infanteristene i ryggen. Mens deres kampmoral allerede var tynnslitt av kulde, sult og strabaser, brøt de romerske rekkene sammen under denne nye nedslaktingen og kollapset til slutt under intenst press.

Det som en gang hadde vært linjer av målbevisste kjempende soldater, ble en folkemengde av hjelpesløse menn. Tusenvis ble umiddelbart slått i bakken og trampet ned av elefanter. Mange flere druknet i forsøk på å krysse elven. Romerne var fanget mellom Hannibals styrker og ble raskt presset sammen. De mistet mer enn en tredjedel av sine styrker. Soldatene som sto fremst i sentrum av Sempronius’ formasjon fikk en heldigere skjebne. De ble tvunget til å avansere på grunn av presset bakfra, og klarte å nedkjempe de troppene de stod ovenfor og brøt gjennom de karthagenske linjene. De avanserte så langt at de ble separert fra flankene. Da de så at begge flankene var drevet fra slagmarken, trakk soldatene fra sentrum seg i ro og orden til den nærliggende landsbyen Placentia.

Hannibal hadde vunnet sin første store seier over romerne.

Etterspill

Romerne var målløse og fortvilet over nederlaget Sempronius hadde lidd ved Trebia. Umiddelbare planer for å møte denne nye trusselen fra nord ble lagt. Sempronius returnerte til Roma, og det romerske senatet satte seg ned for å velge nye konsuler i 217 f.Kr. De to nye konsulene var Cnaeus Servilius og Caius Flaminius. Sistnevnte skulle lede den romerske arméen da den braket sammen med Hannibal i slaget ved innsjøen Trasimene.

Det kalde været hadde også hatt sin innvirkning på karthagenernes styrker. 36 av de 37 elefantene døde på grunn av sykdom og skader de pådro seg under slaget.

Kilder

Cottrell, Leonard, Enemy of Rome, Evans Bros, 1965. ISBN 0-237-44320-1 (pbk)
Dodge, Theodore. Hannibal. Cambridge Massachusetts: De Capo Press, 1891 ISBN 0-306-81362-9
“Hannibal Barca and the Punic Wars” av Hilary Gowen

Eksterne lenker

Slaget ved Trebia – på engelsk