Slaget ved Saragossa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Slaget ved Saragossa fant sted den 20. august 1710, mellom den spansk-bourbonske arméen kommandert av Marquis de Bay og en multinasjonal armé ledet av den østerrikske kommandanten Guido Starhemberg under den spanske arvefølgekrigen.[1]

Opptakten[rediger | rediger kilde]

Den østerrikske kommandanten Guido Starhemberg.

Det spanske felttoget i 1710 startet den 15. mai da den spansk-bourbonske arméen kommandert av Filip V selv og Francisco Castillo Fajardo, marki de Villadarias, gikk til angrep på byen Balaguer.[2] General Guido Starhemberg, kommandant for de allierte styrkene i Catalonia, samlet arméen sin og tok støyten fra dem ved å hindre den spanske arméen å krysse elven Segre, noe de britiske offiserene hadde store problemer med å klare.[3] I juni fikk Filip V forsterkinger og gjorde et nytt forsøk på å erobre Balaguer med 20 000 infanterister og 6 000 kavalerister.[3]

Den 27. juli 1710 led den spanske arméen et stort nederlag i slaget ved Almenara, nær Balaguer. De allierte soldatene hadde tatt en sterk forsvarstilling og drev de spanske angrepene tilbake frem til den britiske kommandanten James Stanhope, ledet den allierte fortroppen og brøt de spanske linjene.[2] Filip V ble tvunget til å forlate Catalonia og trekke seg tilbake til Zaragoza, hovedstaden i kongedømmet Aragon. Kastiljanske Villadarias ble etterpå fratatt sin kommando og grad, som Filip så ga til den franske generalen Alexandre Maître, marki de Bay.[4]

Den 9. august nådde den spanske arméen Zaragoza og marki de Bay satte soldatene sine i stilling mellom elven Ebro (til hans venstre) og Torrero-åsene (til hans høyre). Den 15. august slo de tilbake et alliert kavaleriangrep. Fem dager med småtreffinger fulgte. Den 19. august krysset de allierte soldatene elven uten motstand, og fikk satt ut arméen sin i løpet av natten.[1]

Slaget[rediger | rediger kilde]

James Stanhope av Godfrey Kneller.

Den allierte venstreflanken besto av spanske og nederlandske soldater under greven av Atalaya.[1] Høyreflanken var kommandert av Stanhope og besto av briter, portugisere og østerrikere.[1] Starhemberg kommanderte sentret, som hvor det hovedsakelig var tyske, østerrikske og spanske infanterister.[1] Den allierte arméen besto i alt av 37 bataljoner og 43 skvadroner, mens den spansk-bourbonske arméen hadde 38 bataljoner og 54 skvadroner.[5] Den 20. august 20 kl. 08:00 startet artilleriduellene som varte til middagstider.

General Stanhope begynte angrepet på den boubonsk-spanske venstreflanken. Først så den bourbonske arméen ut til å ha overtaket, og slo tilbake åtte portugisiske skvadroner, som ble jaget bort fra slagmarken.[6] Denne forfølgelsen skapte et hull i den bourbonske linjen, som ga Stanhope muligheten til å trenge gjennom. Den britiske generalen sendte de uorganiserte spanjolene på flukt, mens angrepet deres mot sentret og høyreflanken ble drevet tilbake.[7]

Slaget var mer eller mindre en repetisjon av slaget ved Almenara. Kavaleriet til bourbon-arméen gikk hardt til angrep, og klarte det nesten, men de allierte soldatene holdt stand. Da de allierte satte i gang et motangrep med infanteriet, ble den spanske arméen presset tilbake.[1] I løpet av mindre enn tre timer vant de allierte en full seier.[7] Alt av artilleri (20 kanoner) og de 73 flaggene til den bourbonske arméen ble tatt. Mellom 5 000 og 6 000 spanske soldater mistet livet eller ble skadet, og ytterligere 7 000 ble tatt til fange. De allierte tapte 1 500 mann som enten mistet livet eller ble skadet.[8]

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Erkehertug Karl gikk inn i Zaragoza dagen etter. Nederlaget til arméen til Filip V av Spania var alvorlig, og veien til Madrid lå åpen.[1] Filip V forlot Madrid den 9. september og reiste til Valladolid. Erkehertug Karl gikk inn i en særdeles fiendtlig innstilt, og nesten folketomt Madrid den 28. september. Karl sa: «Denne byen er en ørken!». Vinteren 1710 måtte erkehertug Karl og de allierte soldatene hans forlate Madrid på grunn av stor motstand hos innbyggerne og den farlige strategiske situasjonen. Etter dette led den britiske arméen et avgjørende nederlang i slaget ved Brihuega, og resten av den allierte arméen ble slått i slaget ved Villaviciosa.[9][9]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Frey, Linda and Marsha (1995). The Treaties of the War of the Spanish Succession: an Historical and Critical Dictionary. Greenwood Publishing Group. ISBN 9780313278846. 
  • Stanhope, Philip Henry. History of the War of the Succession in Spain. London, John Murray (1832).
  • Cust, Edward (Sir). Annals of the wars of the eighteenth century: compiled from the most authentic histories of the period, Volume 1. London, Mitchell's military library (1858)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g Kamen 96-97
  2. ^ a b Cust, s. 114
  3. ^ a b Stanhope, s. 297
  4. ^ Cust, s. 115
  5. ^ Stanhope, s. 308
  6. ^ Stanhope, s. 310
  7. ^ a b Stanhope, p. 311
  8. ^ Cust, s. 116
  9. ^ a b Frey 61-62