Slaget ved Piacenza

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Slaget ved Piacenza var et slag mellom en fransk-spansk armé og en østerriksk armé nær Piacenza den 16. juni 1746 som en del av den østerrikske arvefølgekrigen. Resultatet ble seier til de østerrikske styrkene ledet av Fyrst Josef Wenzel

Fyrst Frans Josef I og Louis-Joseph de Montcalm deltok i slaget.

Posisjonen til Bourbon[rediger | rediger kilde]

Etter slaget ved Bassignana og delingen av de østerrikske og piemontesiske arméene, slo de spanske og franske arméene sammen planene sine. Spania ønsket å ta både Torino og Milano, men siden franskmennene ønsket å forhandle med Karl Emmanuel sto Spania bare tilbake med Milano. Derfor startet Dere Gages den spanske invasjonen av Lombardia den 28. november 1745. Den østerrikske kommandanten Fyrst Josef Wenzel av Liechtenstein trakk seg tilbake siden den fremrykkende spanske arméen som sto i fare for å utslette den lille arméen hans. Milano ga seg uten kamp og mot slutten av året var det meste av Lombardia underlagt spanjolene.

Bourbon-arméene (Frankrike og Spania) okkuperte hele Lombardia bortsett fra Mantua og om lag 1/5 av Karl Emmanuel sitt område i Piemonte-Sardinia. Det franske hoffet gikk i forhandlinger med Karl Emmanuel i håp å bryte alliansen deres med Østerrike, mens marskalk Maillebois samtidig la beleiring på Alessandria. Etter at alle forhandlingene var ferdig var Filip av Parma nå hersker over det nye riket sitt.

Karl Emmanuel starter slaget om Italia på ny[rediger | rediger kilde]

Dresden-traktaten ble signert mellom Preussen og Østerrike den 25. desember 1745 og hadde like mye å si for krigen i Italia som den hadde for Sentral-Europa. Karl Emmanuel og rådgiverne hans så dette. Østerrike som nå var fri fra krigen i Tyskland, kunne nå flytte størsteparten av arméen til Italia og siden posisjonen til Frankrike og Spania ikke hadde endret seg, innså kongen at de ikke ville klare å stå imot østerrikerne på halvøya.

Selv om han fremdeles var i forhandlinger med Frankrike innså han at det var mer nyttig for Sardinia og opprettholdt alliansen med Østerrike. Karl Emmanuel var derimot lur og innså at han måtte skaffe seg tid frem til Østerrike hadde fullført forflyttingen til Italia. Den letteste måten å oppnå dette på var å dra ut forhandlingene så lenge som mulig, frem til det var tid for å handle. Dermed ga han det franske hoffet frist til slutten av februar å komme opp med en avtale, ellers ville det bli fiendskap. Han krevde også at franskmennene sluttet beleiringen av Alessandria og franskmennene gjorde faktisk dette den 17. februar 1746.

Da 1. mars var nådd, tidsfristen var ute og da østerrikerne var ferdig med forflyttingen innså Karl Emmanuel at det var på tide å fortsette krigen. Den piemontesiske arméen flyttet seg sakte sørover mot den franske garnisonen i Asti og Alessandria. Karl Emmanuel hadde klart å skjule intensjonene sine og gjenopnet krigen i Italia den 5. mars 1746 med et angre på Asti. Tre dager senere hadde garnisonen overgitt seg og 5 000 mann ble tatt til fange av piemonteseerne.

Bourbon trekker seg tilbake til Piacenza[rediger | rediger kilde]

Tapet av garnisonen i Asti skapte store problemer for den franske arméen. Moralen falt og mot slutten av mars hadde marskalk Maillebois tapt 15 000 mann som enten hadde desertert, blitt syke eller var tatt til fange. Den spanske arméen til Dere Gage lå i ro ved Piacenza og var usikre på hva de skulle foreta seg nå når østerrikerne hadde forsterket seg i Italia. Hverken han eller Filip av Parma ønsket å trekke seg ut av Lombardia på grunn av det sinnet dette ville forårsake i Madrid. Uheldigvis tok østerrikerne avgjørelsen for dem. Ved dyktig manøvrering av østerrikerne jaget de Filip fra Milano til Pavia. I april hadde Parma, Reggio og Guastalla tilfalt Østerrike. For å styrke de spredte styrkene sine ba spanjolene marskalk Maillebois om å bringe den franske arméen sin vestover slik at de kunne slå seg sammen og falle tilbake til Piacenza.

Marskalk Maillebois nølte med å forlate kommunikasjonslinjene sine gjennom Genova og sendte derfor bare ti bataljoner til Piacenza. Den spanske kong Filip V og konen hans Elizabeth Farnese ga derimot ordre til De Gages om å bli tilbake i Piacenza, mens Ludvig XV av Frankrike ønsket å støtte forholdet innenfor Bourbon og var klar til å følge ønsket til sin spanske onkel. Han ga derfor ordre til Maillebois om å flytte troppene sine under spansk kommando. Motvillig gjorde marskalken dette og beordret troppene sine til Piacenza. Den 15. juni møtte de spanske og de franske arméene hverandre.

Konfikterende planer[rediger | rediger kilde]

Siden den østerrikske arméen hadde om lag 15 000 flere menn enn De Gages, klekket han ut en plan som skulle gjøre det østerrikske angrepet dyrekjøpt og invitere til et spansk motangrep som godt kunne bevirke en seier i slaget. De Gages ønsket ikke å stille arméen opp i den alt falleferdige byen Piacenza og gav ordre om å grave grøfter og artilleristillinger som skulle bli forsvarslinjen som østerrikerne måtte angripe. De Gages ga også ordre til troppene om å holde utkikk i området nord for Piacenza. Med Maillebois' tropper fikk den spanske generalen en samlet styrke på 40 000 mann, men dette hadde alt gjort et stort innhugg i matforsyningene i området, og fra vest var en piemontesisk armé på 10 000 mann, som klart ville gi østerrikerne et tallmessig overtak.

Så med piemonteserne bare en dagsmarsj unna, ba den franske marskalken hardt om at de burde gå til angrep med en gang mot østerrikerne. Dette var selvsagt en endring av den opprinnelige planen. I stedet for den opprinnelige planen ønsket den spanske kommandanten nå å holde sentret sitt tett, og konsentrere seg om flankene. Angrepet på den østerrikske venstreflanken ville medføre at de ble presset inn mot det østerrikske sentret. Ennå mer uortodoks var at Dere Gages ba Maillebois å ta troppene sine forbi den høyere flanken, og komme rundt på bakesiden av østerrikerne. Slaget var nå klart til å settes i gang den 16. juni. Østerrikerne hadde brukt de siste få månedene på å sette ut artilleriet sitt, erobre bourbonske utposter og samle inn forsyninger. Den økende moralen i den østerrikske leiren gjorde de sikker på seier. Den østerrikske planen var enklere enn Bourbon sin. De skulle la Gages sløse troppene sine mot posisjonene sine før de gjorde et motangrep når luften hadde gått ut av angrepet til spanjolene og franskmennene. Om morgenen den 15. juni startet de å sette troppene sine i stilling nord for Piacenza. Uheldigvis for franskmennene skjønte Grev Browne hva planene til Maillebois var. Han flyttet troppene sine for å blokkere den franske fremrykkingen. Markien av Botta d'Adorno kommanderte den østerrikske høyreflanken. Østerrikerne satt nå bare å ventet på et fransk-spansk angrep.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Om morgenen den 16. juni åpnet det østerrikske artilleriet ild mot den bourbonske leiren. Samtidig startet den fransk-spanske arméen angrepet på de østerrikske linjene. Planen til marskalk Maillebois gikk i stå bare noen minutter ut i angrepet. Istedenfor å gå rett på den østerrikske baksiden fikk marskalken se troppene til Browne stille seg opp foran ham. I tillegg hadde franskmennene dukket opp på feil sted. Den smale dalen de flyttet seg gjennom viste seg også som en flaskehals, og så snart de dukket opp ble de slått ned av østerrikerne. Marskalken prøvde å flytte flere tropper fremover, men kom aldri nær østerrikerne på grunn av den intense ilden som østerrikerne ga de. Til slutt rykket Browne frem og angrepet til franskmennene ble stanset.

På den andre flanken hadde Gages klart å rykke helt frem til den østerrikske linjen og troppene hans klarte å presse østerrikerne i det som nå så ut som et jevnt slag. Grev Bärenklau klarte derimot til slutt å få det østerrikske kavaleriet ut i kamp og den spanske linjen brøt etter hvert sammen under presset. Spanjolene flyktet tilbake til Piacenza og østerrikerne ble jaget etter. Kl. 14:00 var slaget over og det samme var det fransk-spanske håpet i Italia.

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Tapstallene i dette slaget forteller hele historien. Østerrike mistet om lag 3 400 mann med om lag 700 døde. Den spanske arméen mistet om lag 9 000 mann og franskmennene om lag 4 000. Av disse ble 4 500 drept og 4 800 tatt til fange, blant disse Louis-Joseph de Montcalm. Etter slaget evakuerte Bourbon-arméene Piacenza den 27. juni og ble fulgt østover av en østerriksk-piemontesisk armé inn i Republikken Genova.

Selv om slaget ikke markerte slutten på kampene i Italia, ble slaget likevel avgjørende fordi det gjorde slutt på håpet om et kongedømme i Italia for Filip av Parma og østerrikerne fikk tilbake kontrollen over Hertugdømmet Milano de neste 50 årene.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Browning, R - The War of the Austrian Succession s. 273-276