Slaget ved Munda
| Slaget ved Munda | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Cæsars borgerkrig | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Popularene | Optimatene | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Julius Cæsar | Titus Labienus 
Gnaeus Pompeius  | ||||||
| Styrker | |||||||
| 8 legioner, 8 000 kavalerister, totalt: ca. 40 000 mann | 13 legioner, kavaleri og støttetropper, totalt: ca. 70 000 mann | ||||||
| Tap | |||||||
| 7 000 | 30 000 | ||||||
Slaget ved Munda (17. mars 45 f.Kr.) i det sørlige Hispania Ulterior var den siste kampen i Cæsars borgerkrig mot lederne av optimatene. Med den militære seieren i Munda og dødsfallene til Titus Labienus og Gnaeus Pompeius (eldste sønn av Pompeius), var Cæsar politisk i stand til å returnere i triumf til Roma, og deretter regjere som den valgte romerske diktatoren.
Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.