Cæsars borgerkrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Cæsars borgerkrig
Dato 10. januar, 49 f.Kr. - 17. mars, 45 f.Kr.
Fra Cæsars kryssing av Rubicon til slaget ved Munda
Sted Italia, Hellas, Egypt, Nord-Afrika og Hispania
Resultat Avgjørende seier til Julius Cæsar
Stridende parter
Julius Cæsar og hans supportere, popularene Det romerske senat
Kommandanter og ledere
Julius Cæsar Pompeius,
Titus Labienus,
Metellus Scipio,
Cato den yngre,
Gnaeus Pompeius
Cæsars borgerkrig
Dyrrhacium - Farsalos - Ruspina - Thapsus - Munda

Cæsars borgerkrig (49–45 f.Kr.), også kalt for Den store romerske borgerkrigen, var en av de siste konfliktene i den romerske republikk før etableringen av det romerske prinsipatet (keiserdømmet). Det begynte som en rekke av politiske og militære konfrontasjoner mellom Julius Cæsar, hans politiske supportere (kjent som Populares) og hans legioner, mot den konservative og tradisjonalistiske fraksjonen i det romerske senatet, i mange tilfeller kjent som optimatene (Optimates eller Boni), anført av Pompeius.[1]

Etter en langvarig krig som ble utkjempet i løpet av fem år, mellom 49 og 45 f.Kr., i Italia, Illyria, Hellas, Egypt, Nord-Afrika og Hispania, beseiret Cæsar den siste av optimatene i slaget ved Munda den 17. mars 45 f.Kr.[2][3] Han ble deretter dictator perpetuo («diktator på livstid») av Roma.[4] Endringene i den romerske regjeringen som etterfulgte krigen eliminerte bortimot de politiske tradisjonalistene i den romerske republikken (509–27 f.Kr.) og førte til dannelsen av Romerriket (27 f.Kr.–476 e.Kr.).

Mange historikere ser på krigen som kulminasjonen av en lang rekke politiske omstillinger av den romerske institusjonen, som begynte allerede med Tiberius Gracchus, og fortsatte med Marius' militærreformer, uttrykt gjennom Sullas blodige diktatorstyre. Om disse hendelsene la grunnlaget eller ikke er vanskelig å fastslå, men det er tydelig at de gjorde det mulig for Cæsar å utnytte svakhetene som fantes i det politiske systemet i Roma. For noen historikere markerer denne borgerkrigen, og det korte diktatorstyret til Cæsar, slutten på den romerske republikk, og er ofte blitt sett på som begynnelsen på det romerske keiserriket. I dag legger imidlertid de aller fleste historikere starten på keiserriket til Augustus' regjeringstid, som tok sin fulle kraft etter slaget ved Actium i 31 f.Kr.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kohn, G.C. (1986): Dictionary of Wars, s. 374
  2. ^ Dio Cassius: Roman History. Book 47: 28–42
  3. ^ Julius Cæsar: Commentarius De Bello Hispaniensi, 1–42.
  4. ^ Hornblower, S., Spawforth, A., red. (1998): The Oxford Companion to Classical Civilization, s. 219-224

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gruen, E.S. (1974): The Last Generation of the Roman Republic, California U.P., ISBN 0-520-20153-1, s. 449–497
  • Gelzer, Mattias (1968): Caesar — Politician and Statesman, oversatt av Peter Needham, Harvard University Press, kapittel 5