Slaget ved Eurymedon

Slaget ved Eurymedon
Konflikt: Perserkrigene
	; Eurymedon-elven, nær Aspendos
Dato	Ca. 466 f.Kr.
Sted	Eurymedon–elven; 36°49'48,000"N 31°10'23,002"Ø
Resultat	Gresk seier
	Stridende parter
Det athenske sjøforbundet	Persia
	Kommandanter og ledere
Kimon	Tithrafstes,; Ferendatis
	Styrker
250–300 skip	350–500 skip; (Plutark, Cimon, 12.7)
	Tap
	40 000

Perserkrigene
Efesos – Lade – Marathon – Thermopylene – Artemision – Salamis – Plataiai – Mykale – Eurymedon – Kypros

Slaget ved Eurymedon fant sted i 466 f.Kr. i Eurymedon–elven i Pamfylia i Lilleasia og ble utkjempet mellom det athensk–ledede sjøforbundet og Persia.

Bakgrunn

Grekerne ledet av Kimon beseiret faktisk perserne i to adskilte slag samme dag ifølge Thukydid, først til sjøs og så på land. Opptakten til slaget var et felttog som det athenske sjøforbundet satte i gang mot perserne i Lilleasia for å sikre sine områder i Egeerhavet fra mulig persisk aggresjon.

Det finnes to beskrivelser fra slaget, Plutark og Diodorus Siculus. Begge var enige i at den athenske generalen Kimon ledet 250 athenske skip mot perserne i Lilleasia. Ifølge Diodorus sluttet 100 skip fra Jonia og andre medlemmer av forbundet seg til de 250 skipene.

De greske byene nær kysten av Karia overgav seg uten motstand, men byene med blandet gresk og persisk kultur og språk gjorde motstand og ble beleiret av Kimon. Byen som holdt ut lengst var den gresk–språklige Fasilida. Ifølge Plutark skjøt kontingenten i den athenske hæren fra Kios som lenge hadde vært venner med fasilidaene piler med skrevne beskjeder over bymurene og ba sine venner om å overgi seg. Innbyggerne i byen aksepterte, og etter at de tilbød 10 talenter i skatt til sjøforbundet, sluttet de seg til athenernes felttog. Det gikk ikke lenge før Cimon også hadde underlagt seg hoveddelen av byene i Lykia og førte dem inn i forbundet.

Slaget

Etter at han førte kystbyene under sin kontroll, beveget Cimon seg mot den persiske marinen som hadde sin flåte nær elven Eurymedon. Både Plutark og Diodorus nevner Tithrafstes som den persiske flåtekommandanten. Tithrafstes var den uekte sønnen av kong Xerxes I. Øverste leder for bakkestyrkene var Ferendatis, men ifølge Plutark var den mest innflytelsesrike lederen Ariomandes.

Plutark sier at Ariomandes lå ankret med hoveddelen nær elven Eurymedon og ventet på forsterkninger fra ytterligere 80 føniske skip fra Kypros, mens den persiske hæren lå i leir i nærheten. Cimon angrep Ariomandes' flåte før forsterkningene kunne ankomme, og perserne forsøkte innledningsvis å trekke seg tilbake, men de ble snart tvunget til å ta opp kampen.

Plutark nevner to forskjellige beretninger av antallet persiske skip. Ifølge Eforos bestod flåten av 350 skip, mens Fanodemos sier at den bestod av 500 skip. Athenerne vant sjøslaget og tok mange av de persiske skipene. De overlevende mannskapene og soldatene fra de persiske skipene sluttet seg til styrkene på land. Kimon og hans styrker trakk seg så tilbake og angrep leiren deres om natten der det ble utkjempet et intenst slag der begge sider led betydelige tap før grekerne til slutt vant og tok mange persiske fanger. Etter at de krevde denne seieren, gikk grekerne etter de fønikiske forsterkningene som i mellomtiden flyktet til Hydra uten å vite utfallet av kampene. Kimon overrasket dem og ødela de fleste av deres skip.1

Diodorus Siculus gir oss derimot en svært annerledes beretning om hendelsene. Han er enig i at Kimon var den som angrep, men plasserer slaget nær Kypros i stedet for ved Eurymedon. Etter at de vant sjøslaget forfulgte grekerne de flyktende persiske styrkene til Kypros hvor perserne oppgav sine skip og søkte tilflukt på landsbygda. På denne måten erobret Kimon en håndfull persiske skip som han bemannet med athenere kledd i persiske uniformer.

I denne forkledningen ledet Kimon sine menn i de erobrede skipene opp Eurymedon hvor de uvitende perserne slapp dem inn i leiren. I overraskelsesangrepet som fulgte, vant grekerne en enkel seier og drepte den persiske generalen Ferendatis i kampen. Av de to versjonene regnes Plutarks beretning som den mest troverdige. Dette skyldes at den deler viktige detaljer med den korte beretningen som blir gitt av Thukydid som regnes som den mest nøyaktige kilden for hendelsen, siden Thukydids skrevne tekster dateres nærmere hendelsen. Thukydid skrev ned sin beretning noen tiår etterpå, mens alle andre beretninger er skrevet flere århundrer senere.

Etterspill

Slaget beviste at det athenskledede forbundet kunne utføre sine målsetninger. Den persiske flåten var ikke lenger en reell trussel i Egeerhavet. Et år etter slaget angrep Cimon og beseiret de resterende persiske styrkene på den thrakiske halvøya. Denne seieren sikret den greske flåtens definitive kontroll over Egeerhavet og etterlot athenerne frie til å forfølge sine bredere politiske motiver: Gjøre deres allierte i sjøforbundet til skattepliktige stater i et athensk imperium og sikre seg herredømmet i den greske verdenen. Denne situasjonen varte til ødeleggelsen av de athenske ekspedsjonsstyrkene i Egypt, muligens mellom 460 f.Kr. og 456 f.Kr., en hendelse som bidro til at Persia kom tilbake som en betydelig sjømakt i det østlige Middelhavet.

Litteratur

Primære kilder

Thukydid, Historie, I, 100
Plutark, Parallelle liv, Cimon, 12-13
Diodorus Siculus, Bibliotek, IA, 60.3-62
Platon, Menexenus, 241E

Sekundære kilder

Olmstead A.T., History of the Persian Empire, 1948, Chicago

Eksterne lenker