Slaget ved Cuito Cuanavale

Batalha de Cuito Cuanavale
Konflikt: Borgerkrigen i Angola og den sørafrikanske grensekrigen
Dato 15. november 1987-23. mars 1988 Sted Rundt Cuito Cuanavale, Cuando Cubango, Angola 15°9'50"S 19°10'23"Ø Resultat Militært uavgjort
Stridende parter
Angola Cuba SWAPO Umkhonto we Sizwe	Sør-Afrika UNITA
Kommandanter og ledere
Leopoldo Cintra Frías Arnaldo Ochoa Sánchez Mateus Miguel Angelo José Domingues Ngueto	Deon Ferreira Jan Geldenhuys Demosthenes Amos Chilingutila Arlindo Pena
Styrker
~10 000+ ~1 000-2 000+	~3-4 000+ ~8 000
Tap
Omstridt; ~4 750 (offisielt 39 cubanere), betydelige materielle tap	Omstridt; 3-6000 (offisielt 31 sørafrikanere), små materielle tap

Slaget ved Cuito Cuanavale (portugisisk: A Batalha de Cuito Cuanavale; spansk: La Batalla de Cuito Cuanavale; engelsk: the Battle of Cuito Cuanavale; afrikaans: Die Slag van Cuito Cuanavale) var en av de viktigste begivenhetene i borgerkrigen i Angola og den sørafrikanske grensekrigen, og ble utkjempet fra november 1987 og mars 1988 mellom de angolanske, cubanske og sørafrikanske arméene rundt byen Cuito Cuanavale sørøst i Angola. Dette slaget inkluderte også en rekke trefninger og angrep i området rundt byen, slagene ved Lombaelva nær Mavinga. Slaget har blitt kalt "Afrikas største siden andre verdenskrig," (sammen med det mindre kjente men sannsynligvis mer omfattende slaget ved Afabet under den eritreiske selvstendighetskrigen) med over 20 000 involverte soldater (enkelte kilder hevder at særlig Cuba og Angola hadde større styrker i slaget (opptil mer enn 5000 og 18-20.000 soldater), men også hvor mange sørafrikanere som deltok er også usikkert) og tapstall på flere tusen døde soldater på begge sidene (og også særlig de cubanske og sørafrikanske tapstallene er svært omdiskuterte).

Både cubanerne og angolanerne og sørafrikanerne hevdet å ha seiret i slaget, som blir regnet som et vendepunkt i den angolanske borgerkrigen som førte til at de utenlandske – cubanske og sørafrikanske – styrkene trakk seg ut, og Namibias selvstendighet er også forbundet med sørafrikanernes tilbaketrekning fra Angola.

Kontekst

Operasjonsområdet i den sørafrikanske grensekrigen.

Som en del av cubanernes Operasjon Carlota hadde cubanske soldater støttet MPLA og SWAPO i deres konflikter mot den angolanske opprørsgruppen UNITA og apartheidregimet i Sør-Afrika helt siden begynnelsen av borgerkrigen i Angola og fra før landets uavhengighet fra Portugal i 1975. MPLA, som etter uavhengighetskrigen fikk regjeringsmakten i Angola, og geriljaen SWAPO i Sørvest-Afrika-mandatet mottok også støtte fra en rekke andre østblokknasjoner, som for eksempel USSR og Den demokratiske folkerepublikken Etiopia, mens Sør-Afrika ble støttet av særlig Amerikas forente stater. Støtten til Angola og SWAPO skytes særlig den felles sosialistiske ideologien, og konflikten i Sørvest-Afrika ble sammen med Etiopias kriger på Afrikas horn den viktigste konflikten i Afrika under den kalde krigen. I Sør-Afrika ble de stadige intervensjonene i Namibia, Angola samt i deler av Zambia kjent som den sørafrikanske grensekrigen eller "den angolanske buskkrigen," som i 1988 hadde pågått i 22 år.

Slaget

Rådgivere fra ulike sosialistiske land i Angola, 1. april 1983.

Den sørafrikanske grensekrigen 1965-1989 Borgerkrigen i Angola 1975-2002 Den namibiske selvstendighetskrigen 1966-1988
Quifangondo - Cassinga - Cuito Cuanavale - Huambo

I slutten av 1987 angrep de sørafrikanske styrkene kommandert av oberst Deon Ferreira støttet av den angolanske opprørsbevegelsen UNITA den lille men strategisk viktige landsbyen Cuito Cuanavale, som etter en militær opprustning var forsvart av 10 000 angolanske FAPLA-soldater støttet av omtrent 2000 cubanere (særlig artillerister), mens de fleste, opptil 40.000 av Cubas 55.000 soldater i landet, var utplassert på forskjellige steder i det sørlige Angola. Cubanerne, kommandert av general Leopoldo Cintra Frías (general Arnaldo Ochoa Sánchez var Cubas øverstkommanderende i Angola fram til juni 1989, og ble deretter etterfulgt av Cintra Frías etter en politisk skandale, mens president Fidel Castro Ruz selv tok noen av de viktigste strategiske avgjørelsene) hadde kommandoen, først bare i praksis men senere også offisielt, også over de angolanske styrkene og de namibiske SWAPO-(PLAN)-soldatene i slaget. Også Angolas president José Eduardo dos Santos skal ifølge den angolanske generalløytnanten António Valeriano, som kjempet i Cuito under slaget, ha deltatt i å utforme den angolanske hærens strategi, men må likevel ha vært underordnet cubanernes kommando. Dette bidro senere til å forverre forholdet mellom Cuba og Angola. Den sørafrikanske hærens øverstkommanderende under slaget var general Johannes Geldenhuys. Det avgjørende slaget ble utkjempet i begynnelsen av 1988 og besto av massive bakkeangrep, og begge sider brukte også betydelige stridsvogn-, panserkjøretøy- og (i liten grad Cuba/Angola) flystyrker.

Fra et sørafrikansk synspunkt besto slaget om Cuito Cuanavale stort sett av de tre militære operasjonene, Modular/Muduler i andre halvdel av 1987, som stoppet FAPLAs frammarsj mot UNITA-basene i Mavinga og Jamba (denne operasjonen regnes ikke nødvendigvis som en del av selve slaget, men var i så fall en viktig del av forspillet), Hooper i januar og februar 1988, som skulle påføre de (ifølge den sørafrikanske planen) flyktende angolanske styrkene så store tap som mulig, og Packer, som skulle tvinge de angolanske styrkene til å flykte til vest for Cuito-elva.

Selv ikke etter seks mislykkede angrep mellom 13. januar og 23. mars mot de cubansk-angolanske stillingene i Cuito Cuanavale klarte sørafrikanerne og deres allierte å innta byen. De trakk seg deretter tilbake, men fortsatte å bombardere byen fra stillinger lenger borte. Den sørafrikanske forsvarsministeren Magnus Malan hevdet etter slaget at det aldri var de sørafrikanske styrkenes intensjon å innta Cuito Cuanavale. Sørafrikanerne hevdet å ha beseiret en mye større angolansk-cubansk hær på opptil 40 000 mann ved å ha påført dem store tap, 4 000 soldater og store materielle tap, mens deres egne var svært beskjedene. Sør-Afrika kan sies å ha hatt en delvis taktisk suksess i slaget, særlig i de tidligste angrepene. På den andre sida hevdet cubanerne å ha påført sørafrikanerne og UNITA store tap, og på samme måte som sørafrikanerne brukte de masse propaganda for å bevise sin seier i slaget.

Etterspill

UNITAs leder Jonas Malheiro Savimbi i 1989

Etter slaget kunne general Cintra Frías uhindret åpne en ny front i vest ved Lubango, hvor 40.000 cubanske soldater støttet av en større angolansk styrke gjennom tre måneders blodige trefninger med sørafrikanske soldater sakte presset seg framover mot den sørvestafrikanske grensa. To år senere måtte også Cuba trekke sine soldater ut av Afrika, mens borgerkrigen i Angola varte helt fram til UNITAs kommandant Jonas Savimbis død i 2002, noe som tyder på at Savimbi klarte å fortsette kampen selv uten sørafrikansk støtte. Den senere sørafrikanske presidenten Nelson Mandela støttet den cubanske versjonen og versjonen gitt av noen sørafrikanske Umkhonto we Sizwe-soldater fra Mandelas parti ANC som skal ha kjempet ved siden av de angolansk-cubanske soldatene i slaget.

Slagets betydning

I store deler av det sørlige Afrika og Cuba har slaget ved Cuito Carnavale fått en legendarisk status som "Afrikas Stalingrad" hvor de sørafrikanske soldatene ble knust og som førte til apartheids fall og Namibias selvstendighet. I denne versjonen var den cubanske støtte uunnværlig for seieren på grunn av cubanernes unnsetningsstyrker, planlegging og materiell. Senere antydet en sovjetrussisk rådgiver for cubanerne at slaget endte uavgjort, siden selv ikke med cubansk støtte klarte de angolanske styrkene å endelig beseire de okkuperende sørafrikanske styrkene og drive dem ut av landet.