Slaget ved Bitonto

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Slaget ved Bitonto (25. mai 1734) var en spansk seier over østerrikske styrker nær Bitonto i Kongedømmet Napoli (i det sørlige Italia) i den polske arvefølgekrigen. Slaget endte den organiserte motstand som ikke hadde noen militær støtte hos de vestlige europeiske maktene Storbritannia og De forente Nederlandene ønsket å være nøytrale i denne krigen), med aktiv motstand fra Frankrike og Karl Emmanuel III av Sardinia. Høsten 1733 signerte Spania og Frankrike «Pacet de Famille», den første av flere avtaler i Bourbon-familien. Avtalen sikret at de to ville beskytte og støtte hverandre, og arbeide sammen om å erobre Habsburg-områdene på den italienske halvøya.

Den spanske flåten under Luis de Córdova y Córdova satte i land en spansk armé i Genova som slo seg sammen med styrkene til Karl av Parma, herskeren i Parma nord i Italia og den eldste sønnen til Filip og Elisabeth. Fra der marsjerte 21 000 mann uten motstand gjennom Kirkestaten mot Napoli, hvor Karl gikk inn i byen mer eller mindre uten motstnad. Karl utropte seg selv til konge over De to sicilier den 7. mai 1734. De østerrikske garrisonene i festningene i Gaeta og Capua ble blokkert av 6 000 mann, og Montemar ledet 12 000 spanske soldater etter den østerrikske stattholderen som var i retrett.

Den habsburgske stattholderen, Guido Visconti, flyktet først til Bari i Puglia foran den avanserete spanske arméen og flyktet med skip den 21. mai med en av generalene sine, og etterlot Giuseppe Antonio, prinsen av Belmonte i kommando over de østerrikske styrkene. Østerrikerne som trakk seg tilbake ble forsterket av soldater som nådde frem fra øya Sicilia, og en skipslast med rekrutter kom til Taranto. Belmonte, som var klar over at

Hertugen av Montemar

spanjolene trolig kom til å få forsterkinger fra flåten sin, flyttet til Bitonto den 24. mai for å tvinge frem en kamp med hertugen av Montemar før arméen ble ennå større. Han satte de uerfarne soldatene i selve byen, og bygde lave murer foran to klostre i en forsvarlinje og ventet så på spanjolene. Montemar ble, ifølge rapporter Belmonte fikk senere, forsterket med 3 000 mann og hadde dermed om lag 4 000 erfarne og velutrustede soldater.

Slag[rediger | rediger kilde]

Da spanjolene nådde stedet ved daggry den 25. mai, satte Montemar opp linjene sine for å møte østerrikerne, infanteri mot infanteri, kavaleri mot kavaleri. Siden spanjolene hadde langt flere kavalerister enn østerrikerne, ble noen av de brukt i reservere på høyreflanken. Etter et par skinnangrep hvor spanjolene prøvde å lure østerrikerne bort fra forsvarstillingen sin, startet angrepet. Rundt kl. 10:00 ga det østerrikske kavaleriet omsider etter, og de fleste av de startet en uorganisert retrett mot Barene. Belmonte fulgte kort tid etter. Resten av østerrikerne kollapset og noen kompanier fulgte kavaleriet mens andre prøvde å rømme nordover og inn i Bitonto. Forsvarerne i de to klostrene holdt stand og disse forsvarene ble tatt i et stormangrep. Garnisonen i byen gav seg dagen etter på grunn av mangel på ammunisjon og forsyninger.

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Belmonte prøvde å omorganisere de gjenværende styrkene i Barene, men motstanden fra den lokale befolkningen, som mobiliserte til støtte for spanjolene, gjorde det nær sagt umulig. Han endte opp med å overgi 3 800 mann til de lokale myndighetene. Flere hundre soldater hadde rømt fra slagmarken mot nord og klarte å nå Pescara, som spanjolene ikke ennå hadde tatt.

Andre byer i kongedømmet anerkjente spansk styre og bare to festninger som østerrikerne holdt, klarte å holde stand til høsten. Gaeta, som ble blokkert tidlig i krigen, ble beleiret og holdt ut til august. Traun forsvarte Capua frem til 30. november, før han omsider overga seg og garnisonen marsjerte ut med full krigsære i behold.

De to Sicilier ble offisielt gitt tilbake til Spania med freden i Wien i 1738, som endte krigen. Karl gjorde Montemar til «hertug av Biento»og bestilte Giovanni Antonio Medrano til å reise en obelisk på slagmarken til minne om slaget.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Blanning, Tim: The Pursuit of Glory: Europe 1648-1815. Penguin Books (2008)
  • Simms, Brendan: Three Victories and a Defeat: The Rise and Fall of the First British Empire. Penguin Books (2008).
  • Smith, Rhea Marsh, Spain: A Modern History (University of Michigan Press: Ann Arbor, 1965).

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]