Slaget ved Bantry Bay

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Slaget ved Bantry Bay var et sjøslag som ble utkjempet den 11. mai 1689 under niårskrigen. Den allierte flåten var kommandert av Arthur Herbert, 1. jarl Torrington og den franske flåten av François Louis de Rousselet, Marquis de Châteaurenault. Bortsett fra operasjonene på land i Leene Rochelle i 1627–28, var slaget ved Bantry Bay den første gangen den engelske og franske marinen hadde møtt hverandre i slag siden 1545.[1]

Slaget nær den irske sørkysten ble noe uavgjort, men franskmennene som prøvde å hlepe kong Jakob II i forsøket hans på å ta tilbake tronen sin, klarte å sette i land forsyningene for det irske felttoget til Jakob. Franskmennene klarte derimot ikke å følge opp den taktiske seieren sin, men Château-Renault hadde påført den engelske flåten stor skade.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter «den ærerike revolusjonen» i 1688 mistet Jakob II av England tronen til Vilhelm, prinsen av Oranien. Den nye Vilhelm III regjerte sammen med konen sin Maria. Jakob flyktet til Frankrike og fikk støtte hos Ludvig XIV, men var fast bestemt på å ta tilbake tronen. Ludvig var villig til å støtte Jakob med dette av to årsaker. For det første mente han at Stuart-kongen hadde fått retten til den engelske tronen av Gud, og det andre og viktigste var at en krig i Irland kunne avlede styrkene til Vilhelm bort fra De spanske Nederlandene, en krigsskueplass som senere ble hovedfokus for både Ludvig og Vilhelm under krigen.[2]

Mens han var i Frankrike bygde Jakob opp en armé for å støtte lordkansleren sin i Irland, Jarl Tyrconnell. Jakob hadde alt bedt om økonomisk støtte, men det var først i mars 1689 at han var klar til å sette av sted for å selv lede felttoget Etter å ha gått i land i Kinsale med 100 franske offiserer og en blanding av 2 500 soldater, reiste Jakob sammen med Tyrconnell, som han nå gjorde til hertug, til Dublin.[3] Jakob håpet på å få rask kontroll over Irland, før han gikk over til Skottland eller England, men dette var umulig siden de protestantiske skansene i Nord-Irland var utenfor hans kontroll. Felttoget trengte derfor forsyninger og utstyr fra Frankrike, men engelske parlamentarikere som var sterkt uroet over situasjonen som utviklet seg i Irland, ønsket å benytte Royal Navy for å hindre planene til Jakob.[4]

Slaget[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Bantry Bay, 11. mai 1689.

Den nyutpekte øverstkommanderende for den engelske flåten, Arthur Herbert, la ikke til sjøs før i begynnelsen av april, og måtte etterlate flere skip som hadde gjort mytteri etter at mannskapet ikke hadde fått lønn tidsnok.[5] Flåten til Herbert på 19 skip seilte ut den 4. april og var utenfor Cork den 12. april, hvor de lette etter fiendtlige fartøy. Den franske flåten, som besto av 24 tredje- og fjerderangs fartøyer, to fregatter og flere brannskip, sammen med transportskip med våpen og forsyninger for Jakob, satte ut fra Brest den 6. mai.[2]

Da franskmennene nærmet seg den irske sørkysten gjorte skvadronen til Herbert det umulig å losse forsyningene ved KInsale, og Château-Renault ble tvunget til å ankre opp flåten sin i Bantry Bay. Morgenen etter, den 11. mai, satte franskmennene i land 1 500 mann med penger, våpen og ammunisjon, da flåten til admiral Herbert kom i syne. Franskmennene hevet anker og slaget startet i det begrensede farvannet i bukten. Først møtte de to flåtene hverandre i parallelle linjer, men Château-Renault, som hadde lovarten på sin side, drev Herbert fra bukten og ut på det åpne havet.[4] Det påfølgende slaget, som varte totalt fire timer, ble noe uavgjort, men franskmennene hadde fått beskyttet transportskipene sine lenge nok til at de fikk losse.[2] Da franskmennene ga seg sent på ettermiddagen for å dra tilbake til bukten og ankre opp, var skipet til Herbert for mye ødelagte for å kunne følge etter, og han hadde tapt mange mann.[6]

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Flåtene trakk seg tilbake. Château-Renault returnerte til Brest den 18. mai, og tok på veien syv nederlandske handelsfartøy fra Vestindia. Herbert seilte mot Scilly Isles, før han nådde Spithead, via Plymouth, den 22. mai.[6] For både franskmennene og engelskmennene var ikke slaget tilfredsstillende. Selv om skipene til Herbert ble påført store skader slik at han måtte ligge to måneder i Portsmouth (som gjorde det irske farvannet ubeskyttet i denne perioden), benyttet ikke Château-Renault seg av denne fordelen, noe som bekymret de lavere offiserene hans, Job Forant og Jean Gabaret.[4] Vilhelm var heller ikke fornøyd med utfallet, men kongen gjorde likevel Herbert til jarl av Torrington, hovedsakelig for arbeidet han hadde gjort året før i 'den ærerike revolusjonen'.[7] I tillegg slo kongen to av kapteinene til Herbert, John Ashby som hadde ledet fronten, og Cloudesley Shovell, til riddere, og ga hver matros ti shilling.[8] Jakob hadde samtidig startet beleiringen av Derry, og tok han denne byen ville det åpne en kommunikasjonslinje med jakobittane i Skottland. Tre franske fregatter under kaptein Duquesne ble sendt for å støtte ham. Som svar bestilte det skotske parlamentet to små kryssere, «Pelican» og «Janet», for å ta den franske skvadronen, men den 20. juli ble disse kaprete av Duquesne i North Channel.[9]

De allierte begynte å bygge opp marinestyrken sin i Kanalen, og flåten besto snart av 34 engelske og 20 nederlandske linjeskip, med fire fregatter og 17 brannskip. Etter å ha slått seg sammen med proviantskipene, patruljerte engelsk-nederlandske skvadroner området sør for Kinsale for å hindre at franskmennene kunne levere flere forsyninger til Irland.[10] Den franske Brest-flåten, som nå hadde fått med seg Tourvilles skvadron på 20 fartøy og fire fregatter, seilte avsted den 15. august og seilte rundt Biscayabukten, uten å være trussel for England eller den engelske kommunikasjonen med Irland.[11] Franskmennene klarte derfor ikke å hindre admiral Rooke i å frigi Londonderry fra beleiringen den 10. august, eller komme arméen til marskalk Schomberg fra England i forkjøpet da de gikk i land nær Carrickfergus den 23. august. Med forsterkingene til Schomberg, sto den vilhelminske arméen med 40 000 soldater mot Jakob i Irland.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Aubrey, Philip. The Defeat of James Stuart’s Armada 1692. Leicester University Press, (1979). ISBN 0-7185-1168-9
  • Lynn, John A. The Wars of Louis XIV, 1667–1714. Longman, (1999). ISBN 0-582-05629-2
  • Kinross, John. The Boyne and Aughrim: The War of the Two Kings. The Windrush Press, (1998). ISBN 1-900624-07-9
  • Roger N.A.M. The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815, Penguin Group, (2006). ISBN 0-141-02690-1
  • Tunstall, B. Naval Warfare in the Age of Sail: The Evolution of Fighting Tactics, 1650-1815. Conway Maritime, (2001). ISBN 978-0851775449

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tunstall
  2. ^ a b c Lynn
  3. ^ Kinross
  4. ^ a b c Roger
  5. ^ Roger
  6. ^ a b Aubrey
  7. ^ Roger
  8. ^ Aubrey
  9. ^ Roger
  10. ^ Aubrey
  11. ^ Roger