Slaget på Blodeheia ved Avaldsnes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Slaget på Blodheia ved Avaldsnes
Konflikt: Avsettelseskrigen mot Håkon Adalsteinsfostre
DatoCa. 954
StedBlodheia ved Avaldsnes på Karmøy.
ResultatSeier for Håkon Adalsteinsfostre mot Eirikssønnene.
Stridende parter
Eirikssønnene med dansk støtte.Kong Håkon Adalsteinsfostre
Kommandanter og ledere
Guttorm EirikssonHåkon Adalsteinsfostre
Styrker
Ukjent.Ukjent.
Tap
Ukjent.Ukjent.

Slaget på Blodeheia ved Avaldsnes var et slag mellom Håkon Adalsteinsfostres krigsflokk og Eirikssønnenes flokk av både vikinger og dansker i kjølvannet av Eirik Blodøks' død i England omkring år 954.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter at Eirik Blodøks ble drept i et slag i Nord-England innledes en periode med krig i Norge. Kong Håkon Adalsteinsfostre, som holdt et stort følge for å verge seg mot sin bror Eirik, bestemte seg for å gjøre krav på Viken i Øst-Norge. Dette området hadde da ligget under dansk overherredømme en tid. Hærtoget til Østlandet utviklet seg raskt til et angrep på Danmark og ble en ren dansk-norsk krig. Kong Harald Blåtann i Danmark hadde etterfulgt sin far Gorm den gamle og mislikte sterkt den norske aggresjonen. Ettersom Eirik Blodøks etterlot seg flere sønner han hadde fått med Gunnhild, Harald Blåtanns søster, hadde den danske kongen flere grunner til å støtte Eirikssønnene i en krig mot Håkon Adalsteinsfostre.

Etter at Eirikssønnene flyktet fra Norge hadde de ligget i viking både i vesterveg og austerveg. De ønsket nå å gjøre sin innflytelse gjeldende i Norge, og med støtte fra sin kongelige morbror, satte de inn støtet mot Tryggve Olavsson, den norske vasallkongen i Viken. Etter å ha nedkjempet Tryggve Olavsson ved Sotenäs i Båhuslen og sikret Viken, dro de videre til Nord-Agder.

I nord hadde Håkon Adalsteinsfostre forsonet seg med trønderne over spørsmålet om blot. Han fikk da Sigurd Ladejarl til å hjelpe seg til få trønderhøvdingene med seg i forsvaret av landet. Også nordfra kom hålogalendingene slik at en stor hær kunne samles. Ifølge Snorre Sturlason varte krigen trolige et helt år, men det er usikkert. Etter at Eiriksønnene hadde nådd Stad dro de videre til Karmøy for å møte kong Håkons hærmenn.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Da de to flåtene møttes ved Karmøy, og de seilte de inn til stranden, gikk i land og utkjempet et slag ved Avaldsnes. Det skyldes ikke bare at man hadde kompliserte regler for tvekamp og andre tvister, men slag til lands hadde fordelen framfor sjøslag at det var lettere å overleve om man ble tvunget til å ta til flukt.

Guttorm Eiriksson og kong Håkon Adalsteinsfostre støtte sammen med hver sin fylking i en blodig kamp som varte helt til Guttorm Eirikssons merke ble slått i bakken. Guttorm Eiriksson selv ble drept. Synet av at Guttorm Eirikssons merke forsvant i mengden av kjempende menn, fikk de andre brødrene til å flykte. Dermed gikk hæren deres i oppløsning. Håkon Adalsteinsfostres styrker fulgte etter og felte flere menn før Eirikssønnene klarte å komme seg ut i skipene og la fra land. De fikk ikke flykte i fred. Kongens skip fulgte etter helt til Aust-Agder, der den slagne flåten satte kursen mot Jylland.

Snorre Sturlasson lar Guttorm Sindre kvede:

Snodde ringers giver slengte nålekvasse spyd drønnende over døde kjempers hoder, bort gikk han som talte høytreiste skjolds tale der fra sverdets kjemper, de såret lå i blodet.
Barn av bueskyttens bror fikk ofte føle sverdets herres styrke, slikt jeg vel kan minnes.
Om bord han strid søkte, styrte til havs snekker, unna drev han alle Eiriks, sin brors, sønner.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Avaldsnes var så blodig at stedet der slaget fant sted, i lang tid etterpå ble hetende «Blodeheia». Det er også mulig at det var Guttorm Eiriksson som ble hauglagt med et skip i Grønhaug ved Karmsundet. En annen mulighet er at det var Harald Hårfagre. Han døde omkring 931.

Seieren ved Avaldsnes var likevel langtfra total ettersom Eirikssønnene vendte tilbake et år senere. Da møtte nordmennene Eiriksønnene i et nytt slag på Rastarkalv i Møre og Romsdal.