Skylddelingsforretning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Skylddelingsforretning, side 4 og 1

En skylddelingsforretning var et offisielt norsk dokument som tildelte matrikkelskyld til en ny grunneiendom og beskrev grensene for den. Skylddeling ble bare foretatt i landkommuner.

Grunnlag[rediger | rediger kilde]

Skylddelingsforretning, side 2 og 3

Fra 1661 ble hver eiendom på landet (i landkommunene) tildelt matrikkelskyld, som var grunnlag for beskatning av eiendommene. Matrikkelskylden ble revidert flere ganger, senest ved «matrikkelloven» av 1886.

Ved forordning av 18. desember 1764 («Hvorledes Land-eiendommene maa adskilles») ble det for første gang stilt krav til en «forretning» for å forestå fradelingen av en ny eiendom, og at den skulle inneholde en grensebeskrivelse. Det ble bestemt at et frasolgt grunnstykke skulle overta en forholdsmessig del av skylda til den gården eller gårdparten det var skilt ut fra. Dette skulle skje etter offentlig grenseoppgang og verditaksering, ledet av sorenskriveren.

Først ved «Lov om Skyldsætning og Skylddeling» av 20. august 1909 ble begrepet skylddelingsforretning innført, og det ble utferdiget et formular for oppgaven. Loven gjaldt bare for landkommuner.

Utførelse[rediger | rediger kilde]

Når en eiendom skulle deles, henvendte grunneieren seg til lensmannen i distriktet. Lensmannen oppnevnte 3 «skylddelingsmenn» fra utvalget over skjønnsmenn i kommunen. Hver skjønnsmann måtte avgi slik erklæring: «Jeg forsikrer at jeg i alle saker vil utføre mitt verv som skjønnsmann samvittighetsfullt, og etter beste overbevisning». Skjønnsmennene valgte en formann som skulle utferdige selve skylddelingsdokumentet, og besørge tinglysing. Skylddelingsmennene skulle befare såvel den utskilte tomten som resten av eiendommen, tildele ny matrikkelskyld til den fraskilte tomten, og gjøre tilsvarende fradrag for avgivereiendommen. Grensene for den nye eiendommen skulle befares sammen med eventuelle naboer. Det skulle dessuten settes ned nye grensemerker og avstanden mellom grensemerkene skulle måles og arealet av den nye eiendommen beregnes. Dessuten inneholdt formularet en del spørsmål vedrørende tomtens beskaffenhet som skylddelingsmennene skulle besvare. Det skulle også påses at eventuelle tillatelser var gitt etter landbrukslovgivningen. Til slutt skulle den nye eiendommen tildeles et «bruksnavn»

Etter at dokumentet var sendt til tinglysing tildelte sorenskriveren et nytt bruksnummer til tomten, og førte den inn i grunnboken.

Historisk videreutvikling[rediger | rediger kilde]

Ved «bygningsloven» av 1965 ble det innført måleplikt ved opprettelse av ny eiendom, og begrepet «kart- og skylddelingsforretning» ble innført. Kommunene overtok arbeidet med å utferdige dette dokumentet, men fremdeles skulle lensmannen oppnevne skylddelingsmenn som skulle forestå selve delingen av matrikkelskylden og som måtte underskrive på dokumentet (målebrevet).

Skattlegging etter matrikkelskyld var imidlertid forlengst forlatt, og skylddelingsloven ble opphevet ved innføringen av «delingsloven» i 1980.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Prinsippet med at skylddelingsforretningene ble utført av tilfeldige skjønnsmenn, førte til at kvaliteten på den oppmålingstekniske delen var svært variabel og tildels feilaktig. Grensemerkingen ble også dårlig utført, og var tildels helt fraværende. Det kunne også være problemer med at alle rettmessige naboer ikke var til stede under befaringen av grensene. Et annet problem var at retningene mellom grensemerkene gjerne ble angitt etter en kompassretning som ikke var korrigert for den misvisningen som var gjeldende (i Sør-Norge har misvisningen endret seg med ca. 20° fra 1800-tallet til i dag). I Europeisk sammenheng er Norge kjent for å ha svært mange grensetvister.

Fremdeles er det imidlertid slik at skylddelingsforretningen er det eneste dokument med noen juridisk verdi som beskriver grensene for svært mange eiendommer i Norge.