Skolastikk
Skolastikken (av latin scholasticus = lærd) var en teologisk og filosofisk retning, utbredt på katedral- og klosterskoler i Europa fra 1100- til 1500-tallet, og opptatt av å forene kristen dogmatikk med Platon og Aristoteles' logikk.[1]
I sin opprinnelse var skolastikken en radikal vitenskap; at den fikk Aristoteles anerkjent som en autoritet, var en bragd i fremskrittets tjeneste. Thomas Aquinas var den mest betydningsfulle bidragsyteren, med sitt ønske om å bygge bro mellom tro og fornuft, samordnet i hans storverk Summa Theologica, der Guds eksistens bevises ved hjelp av argumentasjon hentet fra Aristoteles, at alle årsaksrekker må en første årsak; ellers kunne man like godt sagt at et bord er laget av øksen eller sagen. Mirakler inngår dermed i naturens orden, ettersom den første årsak fortsatt finnes og kan virke uavhengig av senere årsaksrekker. Politisk og økonomisk stemmer Thomas' synspunkter nøye overens med datidens praksis, der kirken stod over fyrstene, mens kongedømme fremholdes som beste statsform.[2]
Imidlertid fordømmer Thomas handel som et umoralsk foretagende. Bare handel som skaffer andre livsnødvendigheter, og kjøpmenn et levebrød, kan tolereres. Men noen større fortjeneste regnes som forkastelig, og å ta renter er en stor synd, «åger». Thomas fordyper seg også i kjødets oppstandelse, og kommer til at Gud ved en fornyet skapelsesakt vil la uføre gjenoppstå friske, om de skal i himmelen. Han diskuterer også kannibalisme; om et menneske fortærer et annet, slik at den enes kroppe er fordøyet og gått opp i kannibalens kropp, mener Thomas at bare de viktigste delene av hver av dem vil kunne gjenoppstå.[3]
Thomas mente at vi må forstå Gud gjennom verden, og ikke «verden gjennom Gud» som Augustin kunne ha sagt. Thomas Aquinas var dessuten som alle andre skolastikere inspirert av Aristoteles, og hevdet blant annet at privat eiendomsrett ikke var noen synd, men en del av den naturlige orden. Sosiale forskjeller ble begrunnet som «vårherres mening».
I starten var fagkretsen opptatt av logikk og grammatikk som den gang ble regnet som et filosofisk fag, og førte til at man ble hengende fast i språkanalyse som filosofisk redskap. På slutten av 1200-tallet hadde fagkretsen vokst til å omfatte også etikk, sjelelære, fysikk og metafysikk. I løpet av 1500-tallet ga de fleste universiteter opp den skolastiske filosofiundervisningen, mens mange katolske læresteder holdt fast på retningen til utpå 1600-tallet.[4]
Etter 1350-tallet engasjerte skolastikken seg i spissfindige spekulasjoner rundt spørsmål som hvor Gud befant seg før skapelsen, og om en mus som spiser av en oblat, får i seg noe av Kristi legeme;[5] om avklippet hår og negler får noen andel i oppstandelsen, og om hvordan Kristus kunne bli menneske i jomfru Marias livmor. Religiøse sinn vendte seg i stedet mot mystikken, andre mot humanismen med sin fordypelse i antikkens kultur, og mot reformasjonen som tok teologien tilbake til Bibelens ordlyd.[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «skolastikk» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 25. mai 2023 fra [1]
- ^ Hartvig Frisch: Europas kulturhistorie bind 2 (s. 330), Gyldendal norsk forlag, Oslo 1963
- ^ Hartvig Frisch: Europas kulturhistorie bind 2 (s. 331-32)
- ^ Ebbesen, Sten: «skolastik» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 25. maj 2023 fra [2]
- ^ Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 267), forlaget Haase, København 1973
- ^ Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 208)
Se også
[rediger | rediger kilde]