Skáldatal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Skaldene kveder for Kong Olavs hær, illustrasjon til Olav den helliges saga av Halvdan Egedius (1899).

Skáldatal («liste over skalder») er en islandsk liste over norske og islandske skalder fra de tidligste tider fram til 1200-tallet, ordnet etter hvilke konger, jarler og høvdinger som de var i tjeneste hos og diktet om. Listen er delt inn i fire seksjoner: en for hver av de svenske, danske og norske kongsskalder, og en fjerde for skalder som var hos jarler, høvdinger og andre stormenn. Innenfor hver kategori er høvdinger og skalder oppført i noenlunde kronologisk rekkefølge.

Innhold[rediger | rediger kilde]

Til sammen er det navngitt 148 forskjellige skalder som har vært i tjeneste hos, eller diktet om, 89 forskjellige nordiske konger og stormenn.

De eldste skaldene i fortegnelsen er mer eller mindre mytiske; For eksempel nevnes Starkad den gamle (Starkaðr inn gamli) som får æren av å ha innført versemålet fornyrdislag. Brage den gamle (Brage Boddason), den første dróttkvætt-skalden, som er listet, har blitt hirdskald hos de litt usikre svenske kongene Östen bele, Ragnar Lodbrok og Bjørn på Håga[1]. Lista avsluttes med datidens (1200-tallets) samtidige skalder som godt kan være identisk med Skáldatals forfatter, slik som Snorre Sturlason og Olav Tordsson. Også Snorre står på lista, han har diktet om seks konger og jarler.

Manuskriptet[rediger | rediger kilde]

Skáldatal antas å være påbegynt i Snorre Sturlasson tid, kanskje av Snorre selv, men har trolig blitt fullført av en av hans nevøer Sturla Tordsson eller Olav Tordsson. Det viktigste grunnlaget for denne antagelsen er at Skáldatal bare har blitt bevart i manuskriptene til Snorres egne verk, i den såkalte Codex Upsaliensis fra tidlig på 1300-tallet med betegnelsen DG 11[2] som er en av de viktigste versjonene av Den yngre Edda og hovedmanuskriptet til Snorres Heimskringla fra 1250-tallet. Dette dokumentet ble ødelagt i Københavns brann i 1728, men manuskriptet var blitt kopiert av professor Árni Magnússon, og er nå i et manuskript merket AM761 4to[3]. I denne versjonen av Skáldatal er det også satt inn poetiske vers som fullstendig mangler i Uppsalamanuskriptet. En vitenskapelig utgave av Skáldatal er publisert i det tredje bindet av Edda Snorra Sturlusonar, utgitt av Arnamagnæanska Legatet i København i 1887.

Troverdighet[rediger | rediger kilde]

Skáldatals opplysninger overensstemmer i stor grad med det som er kjent fra andre, ofte helt uavhengige kilder. Men lista er på ingen måte komplett. Vi vet at ikke alle hirdskalder er inkludert, men på den annen side inkluderer Skáldatal flere skalder som i dag er helt ukjent i andre kilder.

Skaldenes bevarte dikt[rediger | rediger kilde]

Mesteparten av skaldediktningen som lå bak Skáldatals lange navneliste har nå gått tapt. Men de fleste av skaldene som er inkludert i lista har i det minste fått enkelte strofer bevart, ikke minst fordi Snorre i sine kongesagaer brukte skaldekvadene som kilder[4], men også fordi han i prosa-Edda, spesielt i Skaldskaparmål, så ofte valgte å eksemplifisere skaldenes ulike versemål med sitater fra de daværende skaldediktene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ifølge Hervors saga skal Bjørn på Håga være sønnesønns sønn av Ragnar Lodbrok - og skal dessuten ha levd så tidlig som 835. Kronologien stemmer derfor ikke. Historikeren Sophus Bugge betviler i det hele tatt at Ragnar var en historisk person, jf. Sophus Bugge, Bidrag til den ældste Skaldedigtnings Historie, Aschehoug (1894), s 89-90
  2. ^ Forkortelsen betyr at dette er den ellevte håndskrift i Magnus Gabriel De la Gardies samling av gamle skrifter, som på 1600-tallet ble donert til Universitetet i Uppsala
  3. ^ Manuskriptet tilhører Den arnamagnæanske samlingen, og AM står for Árni Magnússon
  4. ^ Jf. Snorres egen fortale til Heimskringla: «Og vi hentet mest kunnskap fra det som er fortalt i de kvedene som ble kvedet for høvdingene sjøl eller sønnene deres. Alt det som fins i disse kvedene om deres ferder og kamper, tok vi for sant.»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]