Beslag

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Beslag er et tvangsmiddel i norsk straffeprosess som består i at politiet setter seg i besittelse av den beslaglagte tingen frem til en sak er avgjort. Både mistenktes og tredjemenns ting kan beslaglegges.

Hovedvilkåret for at en ting kan beslaglegges er at den «antas å ha betydning som bevis».[1] I tillegg kan det være grunnlag for beslag at tingen antas å kunne inndras (etter inndragningsreglene i straffeprosesslovens kapittel 2), eller at den antas å kunne kreves utlevert av fornærmede i straffesaken.

I utgangspunktet besluttes beslag av ting mot besitterens vilje av påtalemyndighetene.[2] En slik beslutning skal så langt det er mulig være skriftlig og opplyse om «hva saken gjelder, formålet med beslaget og hva det skal omfatte».[2] Hvis særlige grunner taler for det kan påtalemyndigheten bringe spørsmålet inn for en domstol, som da treffer en beslutning om eventuelt beslag.

Den som får sin ting beslaglagt etter beslutning av påtalemyndigheten kan få beslagets rettmessighet prøvd av en domstol, og påtalemyndighetene er forpliktet til å informere om dette ved beslag.[3]

Beslag kan også utføres av politimann uten at det er besluttet av påtalemyndigheten når han utfører ransaking eller pågripelse, «og ellers når det er fare ved opphold». Når en mistenkt tas på fersk gjerning kan også beslag utføres av privatpersoner. Beslag foretatt av politimann eller privatperson skal straks meldes fra om til påtalemyndigheten, som tar stilling til om beslaget skal opprettholdes.[4]

For dokumenter o.l. kan taushetsplikt eller fritak fra vitneplikt utgjøre begrensninger i adgangen til beslag.

Når et sak er avgjort skal den beslaglagte tingen returneres til rette eier. Hvis det er tvist om hvem som eier tingen avgjør retten ved kjennelse om den skal forbli beslaglagt frem til tvisten er løst ved en domstol, eller om den skal utleveres til en, enten mot eller uten sikkerhetsstillelse.[5]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Straffeprosessloven § 203
  2. ^ a b Straffeprosessloven § 205
  3. ^ Straffeprosessloven § 208
  4. ^ Straffeprosessloven § 206
  5. ^ Straffeprosessloven § 214