Sigval Jacobsen
| Sigval Jacobsen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 28. jan. 1867 | ||
| Død | 23. apr. 1928 (61 år) | ||
| Beskjeftigelse | Jurist | ||
| Barn | Per Jacobsen | ||
| Parti | Venstre | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Norsk Kvinnesaksforening | ||
Sigval Nikolai Jacobsen (født 28. januar 1867 i Christiania, død 23. april 1928) var en norsk høyesterettsadvokat og en pioner i utviklingen av barnevernstjenesten i Norge. Han var særlig opptatt av barnevern og skolepolitikk, og skrev ofte ofte om disse emnene i dagspressen. Han var også engasjert i en rekke andre idealistiske tiltak og progressive politiske saker, blant annet fri rettshjelp og kvinnesaken.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Som ungdom var Jacobsen blant pionerene i norsk skisport i 1880-årene.[1]
Karriere og politisk virke[rediger | rediger kilde]
Tidlig virke[rediger | rediger kilde]
Han ble cand.jur. i 1890 og ble høyesterettsadvokat i 1896.[2] Han praktiserte som advokat i Christiania i flere år.
Jacobsen sognet politisk til Venstre.[3] Han deltok i 1892 i etableringen av Demokratisk foredragsforening, som bestod av unge progressive medlemmer som holdt gratis foredrag om aktuelle spørsmål. Han var fra starten sekretær og overtok året etter som formann.[4] Han var også sentral i etableringen av Kontoret for fri rettshjelp, der han var styremedlem.[5] I 1897 ble han valgt inn som medlem av hovedstyret i Norsk Kvinnesaksforening.[6]
Barnevern[rediger | rediger kilde]
Jacobsen var fra begynnelsen av 1900-tallet sentral i oppbyggingen av barneforsorgen, i moderne språkbruk barnevernet, både i Oslo og nasjonalt. Han var også sentral innen nordisk samarbeid på barnevernsfeltet. Oppbyggingen av barneforsorgen var resultat av vergerådsloven, egentlig Lov om behandling av forsømte børn, som trådte i kraft i 1900 og som var den første barnevernslov både nasjonalt og internasjonalt. Jacobsen var fast formann i Oslo vergeråd 1913–1928.[7] Han ble formann i Norges landslag for barne- og ungdomsforsorg fra etableringen i 1920.[8] Han deltok også i etableringen av en nordisk samarbeidsorganisasjon for barne- og ungdomsvern, der han også ble leder. Han var medlem av et regjeringsoppnevnt utvalg som arbeidet med revisjon av vergerådsloven 1919–1921. Dessuten var han medlem av Christiania skolestyre 1914–1916 og formann for Christiania kretssykekasse 1914–1916. Han var en flittig deltager i offentlig debatt om både barnevern og skolepolitikk.[9]
Ved hans død skrev Tidens Tegn at «han har på [barneforsorgens] område utrettet mer enn nogen annen. Den unge advokats varme hjerte drev ham til å ofre sine økonomiske og forretningsmessige interesser for å gagne de av foreldre og samfund lite påaktede barn. Hele vårt land skylder ham takk for hans store gjerning».[10]
Han ble ridder av Dannebrogordenen i 1924.[9]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Vaage, Jakob (1979). Skienes verden. Hjemmenes forlag i samarbeid med Foreningen til ski-idrettens fremme. ISBN 8270061689.
- ^ Hallager, G. (1916). Norges høiesteret 1815-1915. Aschehoug.
- ^ Hambro, C.J. (1934). Oslo Høire gjennem 50 år. Johan Grundt Tanum. s. 189.
- ^ «Demokratisk Foredragsforening». Nordmanden. 13. oktober 1893.
- ^ «Kontoret for fri Retshjælp». Dagbladet. 13. februar 1894.
- ^ «Aarsberetning for Norsk kvindesagsforening 1896-97.». Nylænde (trykt utg.) : tidsskrift udgivet af Norsk kvindesagsforening. 1897 Vol. 11. 1897. s. 188.
- ^ Brinchmann, Chr. (1912). Hvem er hvem?. Aschehoug.
- ^ Wiesener, G. (1924). Norges barneforsorg. Kristiania: Norges Landslag for Barne- og Ungdomsforsorg / Steenske forlag.
- ^ a b Kobro, I. (1925). Studentene fra 1885: Ved 40 aars jubilæet 1925. Kristiania.
- ^ Studenterne fra 1885. III. : Ved 50-årsjubileet 1935. Kristiania. 1935.