Sievers’ lov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Sievers' lov er en lydlov i indoeuropeisk lingvistikk, oppkalt etter den tyske filologen Eduard Sievers (1859-1932).

Loven viser til ulike realiseringer av enkelte språklyder (likvider, nasaler og halvvokaler) som enten stavelsesbærende eller ikke-stavelsesbærende.

Vekslingen var fonologisk bestemt i urindoeuropeisk (UIE): *iy fulgte en tung stavelse (en stavelse med diftong, lang vokal, eller som endte på mer enn én konsonant), mens *y fulgte en lett stavelse (en stavelse med kort vokal etterfulgt av én enkelt konsonant).

Endelsen *-yó-, som ble brukt til å danne adjektiver i UIE, ble realisert som ikke-stavelsesbærende *y i ordet *pedyós "til fots, som har med føtter å gjøre" (uttalt med to stavelser: *ped-yós), og som stavelsesbærende *i i *neptiós "som har med sønnesønner å gjøre" (uttalt med tre stavelser: *nep-ti-ós).[1]

Sievers' lov i germanske språk[rediger | rediger kilde]

(I urgermansk sammenheng er det tradisjon for å skrive halvvokalen *j, når det er snakk om urindoeuropeisk brukes *y. Det har ikke vært noen forskjell i uttale.[2])

I urindoeuropeisk (UIE) blir Sievers' lov holdt for å virke i én retning. Det vil si at den virker slik at den danner stavelsesbærende sonanter fra ikke-stavelsesbærende etter tunge stavelser, men ikke motsatt etter lette stavelser.[1]

I urgermansk, derimot, kom loven til å bli toveis. Stavelsesbærende *-iy- på UIE ble ikke-stavelsesbærende *-j- etter lette stavelser.[3]

For eksempel ble

  • UIE *kor-yo-s (hvor foregående stavelse er lett) til urgermansk *harjaz (med -j-) "hær",[4]
  • mens UIE *ḱerdh-yo-s (hvor foregående stavelse er tung) ble urgermansk *hirdijaz (med -ij-) "gjeter, hyrde".[5]

Utlydende -j- og -ij- ble oppfattet som allofoner av den samme endelsen, der -j- fulgte lette, og -ij- tunge stavelser. Etter at j gikk tapt mellom vokaler i urgermansk vekslet også -ī- (av tidligere -iji-) med -i- i bøyningsformer.

Vekslingen er bevart i mange av de eldre germanske språkene. Gotiske sterke adjektiver, for eksempel, viser den lette endelsen -ji- etter en lett stavelse (det gir nominativ entall maskulin midjis "midtre"), mens den tunge endelsen -ī- (fra -iji- / -ija-) følger en tung stavelse: wilþeis /wilþīs/ "vill".

norrønt er ikke-stavelsesbærende -j- bevart i innlyd, men stavelsesbærende -ij- er tapt, som alle andre innlydende vokaler. Dette ser vi i svake verb av klasse 1, som går ut på -ja (fra urgermansk *-janą) etter kort rotstavelse (det samme som lett stavelse[trenger referanse]), men på -a (fra urgermansk *-ijaną) etter lang rotstavelse. I utlyd er fordelingen motsatt. Eksempelvis får vi, etter tap av utlydende , intetkjønns ja-stammer (nomen) med stavelsesbærende -i (fra *-iją) etter lange rotstavelser, men ingen endelse (fra *-ją) etter korte rotstavelser.

I vestgermanske språk, som engelsk, gikk vekslingen stort sett tapt på grunn av virkningene av en lydlov kalt den vestgermanske gemineringen. Selve gemineringen (konsonantforlengelsen) ble utløst bare av -j- og ikke av -ij-, så vekslingen ble indirekte bevart.[6]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ringe, Donald A. (2006). From Proto-Indo-European to Proto-Germanic (engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-955229-0. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Ringe 2006, s. 16.
  2. ^ Ringe 2006, s. 120.
  3. ^ Ringe 2006, s. 121.
  4. ^ Ringe 2006, s. 119.
  5. ^ Ringe 2006, s. 222.
  6. ^ Ringe 2006, s. 223.