Hopp til innhold

Sibirtiger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sibirtiger

Sibirtiger
Vitenskapelig(e)
navn
:
Panthera tigris altaica
Alt. navn: Sibirtiger, amurtiger
Artstilhørighet: tiger,
brølekatter,
store kattedyr
Rødlistestatus: truet C2a(i);D[1]
Habitat: Temperert bar-, eik- og bjørkeskog
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Sibirtiger
Utbredt i deler av Sibir, Nordøst-Kina, Nord-Korea

Sibirtiger eller amurtiger (Panthera tigris altaica) er en underart av tiger som også er kjent som mandsjuriatiger. Den regnes som det største kattedyret i verden.

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Sibirtigeren er utbredt i Amurområdet, et område som inkluderer deler av Øst-Russland, Nordøst-Kina og Nord-Korea. Den trives i temperert skog, der barskog, eik og bjørk dominerer.

Det er trolig færre enn 1 000 slike tigere igjen i verden, hvorav cirka 600 lever i fangenskap. GTRP (Global Tiger Recovery Program) estimerte i 2010 at bestanden av ville dyr besto av cirka 360 individer.[2] Langt de fleste har tilhold i Russland.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Sibirtigeren regnes som den største av underartene, men i snitt er den jevnstor med eller til og med mindre enn Bengaltigeren. Sibirtigere har blekere utfarging enn de andre underartene. Den er blekorange/okergul langs sidene og de øvre partiene av kroppen, mens undersiden er nærmest hvit. Generelt har sibirtigere også mer hvitt i pelsen enn alle andre underarter. Stripene langs sidene, som ikke er like mange i antallet, varierer i farge fra brunt til gråbrunt. Pelsen er generelt lengre og tettere enn hos de tigere som lever i varmere strøk. Pelshårene blir gjerne ca. 40–105 mm lange og har en tetthet på ca. 3 000 pelshår pr. cm². Den kan tåle temperaturer ned mot -46 . Sibirtigeren har dessuten en mer utpreget manke. Det har aldri vært dokumentert hvite sibirtigere, selv om noen har hevdet å ha sett slike. Studier sibirtigerens genmateriale viser også at denne ikke har det muterte genet som gjør at noen tigere blir hvite eller svært bleke.

En studie med mtDNA fra 2009 viser at kaspitigeren var en svært nær slektning av sibirtigeren. Det er derfor framsatt en teori om at kaspitigeren oppsto som følge av sibirtigerens vandringer langs Gansukorridoren (også kjent som Silkeveien), fra øst via Sibir og til områdene rundt Kaspihavet og Aralsjøen i vest.[3] Forslag om å reintrodusere sibirtiger til dette området er alt framsatt.

En fullvoksen hann kan veie ca. 150–300 kg (i snitt 160–190 kg) og måler opp mot 330 cm fra snutespiss til halerot. Hunnen er generelt mye mindre og veier gjerne ca. 100–150 kg (i snitt 110–130 kg) og måler opp mot 260 cm fra snutespiss til halerot. Skulderhøyden er rundt 120 cm hos fullvoksne hanner. Den er altså like høy som en fullvoksen hannløve, men en god del lengre. I fangenskap kan sibirtigeren i de mest ekstreme tilfellene veie opp mot 450 kg.

Sibirtiger regnes som verdens største kattedyr. Det er imidlertid kjent at avkom (hybrider) etter en hannløve og en hunntiger, en såkalt liger, kan bli enda større. Ligere er imidlertid ikke fertile og kan derfor ikke produsere eget avkom. De eksisterer heller ikke i naturen.

Sibirtigre er solitær og skyr normalt mennesker. Hannen oppretter enorme territorier som den forsvarer mot artsfrender av samme kjønn og andre dyr som konkurrerer om føden. Hunnen etablerer mindre territorier som gjerne overlapper hannens. Hannens territorium kan således overlappes av flere hunnterritorier.

I senere år har russiske myndigheter jobbet for å bevare den sibirtigeren og amurleoparden i naturen. Sistnevnte er enda mer sjelden.

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]