Sfumato

Mona Lisa er et anerkjent sfumato-maleri, spesielt rundt øyekrokene og munnviken.

Sfumato er en avansert maleteknikk som ble brukt i renessansen. Teknikken krever stor nøyaktighet og er opptatt av å viske ut konturer og skape mer liv i bildet. Det kanskje mest kjent sfumato-bildet i verden er Leonardo da Vincis maleri Mona Lisa. Sfumato-teknikken blir brukt også idag, men selv med dagens verktøy er utførelsen krevende og vanskelig, og er derfor ikke mye utbredt.

Sfumato er italiensk og kan oversettes med noe sånt som tåkete eller disig. Ordet er avledet fra fumo, som betyr røyk. Essensen i sfumato-bilder er å utelukke skarpe kanter, brå overganger eller sterke kontraster. På den måten skal bildene inneholde minst mulig rette linjer eller streker, og i større grad konsentrere seg om å la farger og skygger flyte over i hverandre for å skape en livlig effekt.

Bruken av sfumato rundt Mona Lisas munn har ført til stor debatt om hvorvidt kvinnen på bildet smiler eller ikke.

Leonardo da Vincis sfumato

• Informasjonen under er alt hentet fra følgende kilde:

Leonardo da Vinci sin sfumato-teknikk går kort fortalt ut på å male det som egentlig ikke kan sees; luften mellom gjenstandene i bildet. Det henspiller seg i denne sammenhengen et trekk ved da Vincis bilder som det er vanskelig å sette ord på, selv om utførelsen blir umiddelbart oppfattet av øyet. Det er enda vanskeligere å beskrive hvordan han oppnådde denne effekten, ettersom teknikken er svært vanskelig selv med dagens verktøy. Italienske kunstskribenter brukte ordet sfumare for å beskrive en maleteknikk som besto i å gjengi en ny, nærmest umerkelig overgang mellom fargetoner og skygger i et bilde. I Leonardo da Vinci sine notater om maleteknikker bemerket han selv at lys og skygge skulle gli over i hverandre uten noen synlige overganger. Denne maleteknikken finner man utviklet til det fullkomne i maleriet Madonna og barnet med Sankt Anne. Her ser man ingen skarpe kanter, ingen brå overganger eller sterke kontraster. Myke skygger hviler over figurenes ansikter, noe som gir trekkene deres et bemerkelsesverdig drag av ømhet. Formene i bildet får på denne måten er plastisk preg, uten hardhet av noen slag.

«Madonna og barnet med Sankt Anne»

Sfumato i landskap

Virkningen av sfumato kan også sees tydelig i avbildningen av landskapet i maleriet Anna selv i tredje (Klikk på venstre-bilde for større versjon). De taggete fjellkjedene i bakgrunnen stiger frem som tåke, og kan forbindes med vann som går i ett med himmelen. Leonardo da Vinci skriver i sine notater; «Jeg vil hevde at den blå luften ikke i seg selv har noen farge, men at denne blir fremkalt av den varme, disige fuktigheten som igjen danner ørsmå og usynlige partikler. Denne fuktige luften fanger solens stråler (...) Enhver vil selv kunne se dette som jeg har sett, dersom man bestiger Monbose, en fjellkjede i alpene.» Fremstillingen av den duse virkningen av skygger som faller over ansikter, er også et resultat av hans egne observasjoner av naturen: «Se omkring deg i gatene når kvelden kommer, og se på ansiktene til menn og kvinner også i dårlig vær: Hvor milde og fulle av ynde de virker.» Faktisk finner man aldri solskinn eller skyfri himmel i noen av maleriene til da Vinci.

Utførelse

For å oppnå sfumato-virkningen arbeidet da Vinci med de fineste og tynneste olje-lasurene, som han så strøk med en varsom hånd over en mørk grunningsfarge. Han perfeksjonerte teknikken med å blande fargene slik at ikke engang den minste antydning av penselstrøk kan sees i bildene. Observatører har oppdaget at han til og med brukte fingrene og håndballene for å oppnå dette. Leonardo da Vincis sfumato var en revolusjonerende nyvinning innenfor kunsten, som fikk en stor betydning sammen med chiaroscuro-teknikken. Tidligere hadde kunstmalere skilt gjenstandene i bildet tydelig fra hverandre gjennom bruk av ulike fargetoner, slik at de virket uavhengige av hverandre. Ved slike metoder virket det som om subjektene ble «skåret ut» av selve bakgrunnen. Særlig i den florentinske kunsten ble linjene i bildet sett på som viktigere figurelementer enn fargene. Med sfumato-teknikken fikk man nå et inntrykk av at gjenstandene henger sammen. De fjerne og nære gjenstandene utgjør en enhetlig sammenheng i bilderommet. Fremstillingene av sfumato gjør at de forskjellige objektene blir mindre håndgripelige, og nærmest uvirkelige, dette kan igjen sees i Anna selv i tredje. Den franske kulturfilosofen André Malraux formulerte det slik; «Leonardo da Vinci, som så bort fra tydelige konturer, nedtonet gjenstandenes skarpe avgrensninger ved å male dem i et fjernt, blått skumringslys (...) Dette skapte en romfølelse en aldri tidligere hadde opplevd i Europa. Denne romfølelsen uten tydelige grenser trakk bildefigurene og betrakteren sammen inn i bildet, slik at man får en følelse av å flyte inn i det uendelige»