Sarpech

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Sarpech med tilhørende armbånd gitt som gave fra Mir Jafar av Murshidabad til den britiske admiral Charles Watson etter slaget ved Plassey. Arbeidene er i gull med rubiner, smaragder, diamanter, en safir og en perle. Det dateres til omkring 1750. Arbeidene er i samlingene til Victoria and Albert Museum i London

Sarpech er et turbanornament benyttet som herskertegn i statene på det indiske subkontinent.[1][2] Det tilsvarer det som på persisk kalles jikka eller jioga og på tyrkisk sorguch.

En sarpech er vanligvis i gull og besatt med edelstener og perler. Den har en form som krummer på toppen, ofte med en hengende perle eller edelsten i enden. Formen forklares som å ligne en fjær,[1] en palmegren eller et mangoblad.[3] Opprinnelig besto en sarpech av en høy del, til å feste i turbanens folder. Fra 1700-tallet av ble det vanligere med sideornamenter i underkant av hovedelementet. Disse ble over tid flere, slik at de kunne dekke det meste av turbanens fremre del.[1]

Maharaja Bhupendra Singh av Patiala fotografert i London i 1911. Han bærer kostbarheter på klesdrakten og en turban med sarpech i kombinasjon med egrett

I Mogulriket fikk bare kongelige og andre fornemme bære sarpech. En sarpech kunne gis i gave, som en særlig æresbevisning.[4] Senere har den blitt benyttet også av andre og sarpech kan blant annet også være en del av utstyret til en brudgom i forbindelse med bryllupsfest.[1]

Slike turbanornamenter var tradisjonelt en del av indisk gullsmedkunst. Senere ble de også framstilt i Europa, der juvelerer som Cartier fikk oppdrag med å innfatte edelstener til sarpecher.[5]

Noen ganger kombineres den indiske sarpech med den europeiske egrett, et prydstykke bestående av lyse fjær til å bære i håret eller på hodeplagget. En form for egrett hadde også vært i bruk i India, men da med sorte hegrefjær. Slike ble kalt kalgi. Kombinasjonen av sarpech og kalgi kalles sarpech-sant-kalgi.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Oppi Untracht: Traditional jewelry of India, New York: Thames & Hudson, 2008, s. 380–387.
  2. ^ Anna Jackson og Amin Jaffer (red.): Maharaja. The Splendour of India's Royal Courts, London: V&A Publishing, 2009, s. 87, 93, 150ff.
  3. ^ Hans Nadelhoffer: Cartier, London: Thames & Hudson, 2007, s. 159.
  4. ^ Jackson og Jaffer, s. 150–152.
  5. ^ Nadelhoffer, s. 81.