Sanksjon (folkerett)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

En sanksjon (i folkerett som regel brukt i flertallsformen sanksjoner) er tvangstiltak truffet av en eller flere stater mot en annen stat. Sanksjoner brukes som regel i forsøk på å tvinge en stat til å overholde sine folkerettslige forpliktelser eller underkaste seg dom.[1][2]

Typen sanksjoner som oftest blir brukt er av økonomisk og politisk grad. Slike tiltak kan være alt fra våpenembargoer, handelsboikott, brudd på kommunikasjoner til sjøs og til lands, og diplomatisk isolasjon. Allikevel viser det seg at slike sanksjoner ikke er noen garanti for at det blir endringer i landets politikk. For at sanksjoner skal fungere er det viktig at alle retter seg til sanksjonene, og at de blir godkjent av FNs sikkerhetsråd. Sanksjoner blir derfor ofte brukt før man iverksetter strengere tiltak, som for eksempel bruk av militær makt.[3][4][5][6] I utgangspunktet er alle stater i verden suverene. Folkeretten er mer som et frivillig lovsystem, der alle stater er med på å utforme dem, og lover å følge dem. Alle land i verden (utenom Vatikanet) har signert FN-pakten, og på den måten har de overlatt en del av sin suverenitet til FNs sikkerhetsråd. Gjennom tidene har det blant annet blitt brukt sanksjoner mot Irak, Iran, Libya, Syria, Somalia, det tidligere Jugoslavia og Sør-Afrika.

Bruk av sanksjoner : Sør-Afrika[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere eksempler hvor verdenssamfunnet har utført sanksjoner mot nasjoner som ikke har overholdt sine folkerettslige forpliktelser. I 1962 vedtok FN-resolusjon 1761 som innebar økonomisk og diplomatisk boikott av apartheidstyret i Sør-Afrika.[6][3] 7. november samme år ble Nelson Mandela dømt til fengsel for å ha organisert den væpnede motstandskampen mot regimet. FN-vedtaket ble fulgt opp av mange land, men ikke av Sør-Afrikas viktigste handelspartnere, USA, Storbritannia, og Frankrike, som også er permanente medlemmer av sikkerhetsrådet. I 1977 kom et bindende FN–vedtak (Resolusjon 418) om våpenembargo, men Israel forsynte fremdeles Sør-Afrika med våpen og teknologi. I 1975 vedtok FNs Generalforsamling å ekskludere Sør-Afrika fra alle FNs organer. I 1983 ble det sterkere kontroll av kulturblokaden som hadde startet i 1968. Dette innebar registrering av artister som brøt blokaden. Idrettsblokaden innebar at Sør-Afrika ble utestengt fra OL i 1964, og fra IOC i 1970. Selv om det fremdeles ble levert olje, så fikk Sør-Afrika store økonomiske problemer etter oljeblokaden. USA, Storbritannia og Frankrike støttet fremdeles opp mot Sør-Afrika, men ettersom opinionen hjemme ble sterkere og det ble større framgang for motstandkampen i Sør-Afrika, så skiftet USA, Storbritannia og Frankrike gradvis kurs.

26. juli 1985 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 569 som påla FNs medlemsland restriksjoner på det økonomiske og militære samarbeidet med apartheidstaten Sør-Afrika.[6] I 1990 ble Nelson Mandela løslatt, og han spilte en sentral rolle i forhandlingene fram til de første frie valgene i Sør-Afrikas historie, og en avskaffelse av apartheidstyret i 1994.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sanksjoner, Caplex, 2008. Hentet den 9. juli 2008
  2. ^ Gisle, Jon, Jusleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo, 2007
  3. ^ a b Brudd på folkeretten og internasjonale reaksjonsmønstre[død lenke], Regjeringen, 1995. Hentet 9. juli 2008.
  4. ^ Internasjonal rett: Folkerett og menneskerettigheter, Regjeringen, 2005. Hentet den 9. juli 2008.
  5. ^ Enforcing International Law, ASIL, 1996. Hentet den 9. juli 2008.
  6. ^ a b c Skal vi vente på sikkerhetsrådet?[død lenke], Hansen, Jon Børge, 2006. Hentet den 9. juli 2008.
  7. ^ Mandela, Nelson Rolihlahla[død lenke], SNL, 2008. Hentet den 9. juli 2008.