Sandra Magnus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sandra Magnus
Født30. okt. 1964[1]Rediger på Wikidata (59 år)
Belleville[1]
BeskjeftigelseRomfarer, ingeniør Rediger på Wikidata
Utdannet vedGeorgia Institute of Technology
Missouri University of Science and Technology
Belleville High School-West
Southwestern Illinois College
NasjonalitetUSA
UtmerkelserMedaljen for fortjeneste i utforsking av verdensrommet
NASA Distinguished Service Medal (2009)[2]
Romfartskarrière
Tid i rommet226 602 minutt
Sandra Magnus på Commons

Sandra Hall Magnus (født 1964) er en amerikansk ingeniør og tidligere NASA- astronaut.[3] Hun returnerte til jorden sammen med mannskapet på STS-119 Discovery den 28. mars 2009, etter å ha tilbrakt 134 dager i bane.[4] Hun var en del av mannskapet på STS-135, romfergens siste oppdrag. Hun er også en lisensiert amatørradiooperatør med kallesignalet KE5FYE. Hun var fra 2012 til 2018 administrerende direktør for American Institute of Aeronautics and Astronautics.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv og utdanning[rediger | rediger kilde]

Magnus er født og oppvokst i Belleville, Illinois . Hun tok grader i fysikk og elektroteknikk fra University of Missouri – Rolla (nå kjent som Missouri University of Science and Technology) før hun fikk en doktorgrad i materialvitenskap og ingeniørfag fra Georgia Institute of Technology i 1996. Forskning for avhandlingen hennes, med tittelen "An Investigation of the relationship between the thermochemistry and emission behavior of thermionic cathodes based on the BaO-Sc2O3-WO3 ternary system" ble støttet av et stipend fra NASA Lewis Research Center.[5]

Ingeniørkarriere[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1980-årene jobbet hun med å designe stealth-fly som ingeniør for McDonnell Douglas, hvor hun jobbet med fremdriftssystemet for A-12 Avenger II fram til prosjektet ble avbrutt av marinen i 1991.[3]

NASA-karriere[rediger | rediger kilde]

Sandra Magnus, STS-119 oppdragsspesialist, som trener på Cycle Ergometer with Vibration Isolation System (CEVIS) i Destiny-laboratoriet.

Magnus ble valgt som astronautkandidat i 1996. Etter opplæring i to år, jobbet hun i avdelingen Payloads/Habitability i Astronautkontoret fra januar 1997 til mai 1998. Arbeidet hennes inkluderte koordinering med European Space Agency og Development Agency of Japan (NASDA) og Brasil. I mai 1998 fikk hun i oppdrag å jobbe i Russland for å støtte og teste maskinvareutvikling for nyttelast. I 2000 var hun CAPCOM for den internasjonale romstasjonen.[3]

STS-112[rediger | rediger kilde]

Hun fløy sitt første romfartsoppdrag, STS-112, i oktober 2002 som oppdragsspesialist. Hovedmålet med Atlantis-romfergen sitt oppdrag var installasjonen av S1 truss-seksjonen på den internasjonale romstasjonen (ISS) og levering av forbruksvarer. Under de tre romvandringene opererte Magnus romstasjonens robotarm som krevdes for å installere og aktivere S1 truss-seksjonen. Flytiden var 10 dager 19 timer 58 minutter og 44 sekunder.

Overlevelsestrening[rediger | rediger kilde]

Magnus deltok fra 29.–31. januar 2006, sammen med Oleg Artemiev og Michael Barratt, i en to-dagers undersøkelse for evnen til å overleve i et ubebodd område i tilfelle Soyuz-nedstigningsmodulen skulle nødlande. Hun besto denne eksamen i skogen nær Moskva.[6]

NEEMO 11[rediger | rediger kilde]

Fra 16.–22. september 2006 tjente Magnus som sjef for NASAs NEEMO 11-oppdrag, en undersjøisk ekspedisjon ved National Oceanic and Atmospheric Administrations Aquarius-laboratorium som ligger utenfor kysten av Florida. Sammen med andre astronauter/akvanauter Timothy Kopra, Robert Behnken og Timothy Creamer, som alle trente for mulige oppdrag til den internasjonale romstasjonen, imiterte hun månevandringer, testet konsepter for mobilitet ved å bruke forskjellige romdraktkonfigurasjoner og vekter for å simulere månens tyngdekraft. Teknikker for kommunikasjon, navigasjon, geologisk prøveinnhenting, konstruksjon og bruk av fjernstyrte roboter på Månens overflate ble også testet. National Undersea Research Center- støttebesetningsmedlemmene Larry Ward og Roger Garcia ga ingeniørstøtte inne i habitatet.[7]

Ekspedisjon 18[rediger | rediger kilde]

Magnus fungerte som flyingeniør om bord på den internasjonale romstasjonen som en del av ekspedisjon 18.[3] Hun var oppdragsspesialist på STS-126 for turen til stasjonen, som startet 14. november 2008. Hun tjente som oppdragsspesialist på STS-119 da den kom tilbake 28. mars 2009.[3] Hun logget 133 dager i bane og mottok varme hilsener fra NASA da hun kom tilbake. Erstatningen hennes, JAXA-astronauten Koichi Wakata, ble skutt opp ombord på Discovery 15. mars 2009.[4]

STS-135[rediger | rediger kilde]

Magnus i Cupola ombord på den internasjonale romstasjonen under STS-135.

Den 14. september 2010 kunngjorde NASA at Magnus skulle være en av fire astronauter på STS-135 "launch on need"-mannskapet som om nødvendig skulle fly et redningsoppdrag for STS-134, som opprinnelig var den siste planlagte romferge-flygning.[8] Andre medlemmer som var på mannskapet var kommandør Christopher Ferguson, pilot Douglas G. Hurley og andre oppdragsspesialist Rex J. Walheim. I januar 2011 la NASA til STS-135 til manifestet som det siste romferge-oppdraget, planlagt å startes i juli 2011; STS-134 ble gjennomført i mai 2011, og krevde ingen redningsflyging. Oppdraget startet 8. juli 2011 og landet 21. juli.

I september 2012 ble Magnus visesjef for Astronautkontoret.

Etter NASA[rediger | rediger kilde]

I oktober 2012 forlot hun NASA-Astronautkontoret for å bli administrerende direktør for American Institute of Aeronautics and Astronautics (AIAA).[9] Hun var administrerende direktør frem til januar 2018.[10]

Fra 2018 til 2019 var Magnus rektor ved AstroPlanetView. I 2019 ble hun visedirektør for ingeniørfag ved kontoret til underforsvarsministeren for forskning og ingeniørvitenskap[11] under tidligere NASA-administrator Michael Griffin.

Den 9. februar 2021 kunngjorde Virgin Galactic at Magnus ville bli med i deres Space Advisory Board for å hjelpe med å "gi råd til toppledelsen når selskapet går videre til åpen plass til fordel for alle."[12] Hun vil jobbe med tidligere astronaut Chris Hadfield og sjefforsker i Cubic Corporation David A. Whelan.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b www.jsc.nasa.gov[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ searchpub.nssc.nasa.gov[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e «Sandra H. Magnus (Ph.D.) NASA Astronaut» (PDF). NASA. Besøkt 29. januar 2019. 
  4. ^ a b «Shuttle lands in Florida, ending 13-day voyage». AP. Besøkt 28. mars 2009. 
  5. ^ Magnus, Sandra. «An Investigation of the relationship between the thermochemistry and emission behavior of thermionic cathodes based on the BaO-Sc2O3-WO3 ternary system». Georgia Institute of Technology. Besøkt 16. november 2008. 
  6. ^ «Future cosmonauts learn to survive in freezing weather in the Moscow forests». RuSpace. Besøkt 30. april 2011. 
  7. ^ «NEEMO 11». NASA. Arkivert fra originalen 7. juni 2017. Besøkt 29. januar 2019. 
  8. ^ NASA. «NASA Assigns Crew for Final Launch on Need Shuttle Mission». Arkivert fra originalen 5. juli 2011. Besøkt 14. september 2010. 
  9. ^ «AIAA Announces Sandra H. Magnus as Executive Director». 
  10. ^ «Dr. Sandra H. Magnus Executive Director Emeritus». AIAA. Arkivert fra originalen 30. januar 2019. Besøkt 29. januar 2019. 
  11. ^ «Sandra H. Magnus, Ph.D.». U.S. Dept of Defense. Besøkt 28. mai 2020. 
  12. ^ «Virgin Galactic Launches Space Advisory Board». Virgin Galactic. Besøkt 13. februar 2021. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sandra_Magnus&oldid=24359567»