Sammensetning (lingvistikk)
En sammensetning (også kalt kompositum[1]) er i lingvistisk sammenheng betegnelsen på et leksem (mindre presist et ord eller et tegn) som består av mer enn én stamme. Sammensatte ord blir lagd ved å kombinere ett eller flere leksem til et nytt, lenger ord. Slike ord er vanlig i blant annet finsk og germanske språk som dansk, norsk, svensk og tysk.[1] Betydningen av det sammensatte ordet kan være både lik og ulik betydningen av komponentene hver for seg, men det sammensatte ordet arver som oftest betydning fra etterleddet. Eksempel på dette er ord som «hvitvin» («en hvit vin») eller «potteplante» («en plante i en potte»). Tegnspråk har også sammensetninger, hvor flere leksem (tegn) kan settes sammen til nye ord med en ny eller presisert betydning.
Ord som består av prefiks eller suffiks, må ikke forveksles med sammensatte ord, da disse ikke er sammensetninger men morfologiske avledninger, som ordene «ledighet» og «uglad».
Sammensetninger i norsk[rediger | rediger kilde]
I det norske språket er sammensetning av ord normen, i motsetning til engelsk og romanske språk hvor ordene vanligvis stilles uavhengig ved siden av hverandre eller blir uttrykt gjennom fraser.[1][2] Det sammensatte ordet «dørhåndtak» blir for eksempel oversatt til door handle og poignée de porte på henholdsvis engelsk og det romanske språket fransk. Fordi det i prinsippet ikke er noen begrensing på hvor mange ord som kan settes sammen til et nytt ord, er det heller ingen fysisk begrensing på hvor langt et ord kan bli.[3] Det er derfor vanskelig å finne et konkret eksempel på hva som er det lengste ordet i et språk som norsk eller tysk hvor sammensetninger er et høyfrekvent fenomen. I Bokmålsordboka er ordene «forsiktighetsforanstaltning» og «menneskerettighetserklæring» de to lengste med 27 bokstaver hver,[3] mens det tyske ordet Donaudampfschiffahrtselektrizitätenhauptbetriebswerkbauunterbeamtengesellschaft («Forening for underordnede tjenestemenn i hovedkontorets ledelse av Donau-dampskipsfarts elektriske tjenester») er listet i Guinness rekordbok fra 1996 som det lengste publiserte tyske ordet med sine 79 bokstaver.
I Norsk frekvensordbok er rundt to % av ordene på 20-25 bokstaver. Det finnes også ord som «langtidsgrensekostnadsprinsipp» og «rikskringkastingsprogrammedarbeider».
På norsk blir flere ord til tider bundet sammen med det vi kaller en «komposisjonsfuge», det vil si en s, e eller a som bindeledd mellom to ord.[4] Disse blir til tider kalt en fuge-s, fuge-e eller fuge-a. Ordene «slagsmål», «barneseng» og «møkkavær» er alle eksempler på ord med slike sammenbindinger. «Barnedødelighet» har fuge-e, mens «spebarnsdødelighet» har fuge-s.
Det er likevel vanligst at sammensatte ord ikke har noen slik sammenbinding. Ord med bokstaver som bindeledd utgjør omtrent en fjerdedel av det norske språket.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c «sammensetning – språkvitenskap». Store norske leksikon. 15. juni 2017. Besøkt 1. juni 2020.
- ^ «Hvilke regler gjelder for sammensatte ord? Når skal det være bindestrek?». Riksmålsforbundet. Besøkt 1. juni 2020.
- ^ a b «Det lengste ordet i norsk?». Språkrådet (norsk). Besøkt 31. mai 2020.
- ^ «komposisjonsfuge – språkvitenskap». Store norske leksikon. 27. september 2018. Besøkt 1. juni 2020.