Søve gruver

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Søve gruver er et nedlagt gruveanlegg i Fensfeltet nær Ulefoss i Telemark fylke.

«Cappelengangen» ligger ved Søvestranda og «Hydrogangen» ligger mellom Søvestranda og Tangen.

Drifta var basert på kalksteinsmineralet søvitt, som ble oppdaget i 1920. I 1921 publiserte professor C.W. Brøgger sitt store verk Das Fengebiet in Telemark, Norwegen. Der introduserte han benevnelsen «søvitt». I 1934 analyserte to andre geologer, dr. Brøgger og Harald Bjørlykke, prøver av søvitten fra Søve. De fant ut at steinen inneholdt mye nioboksid, men analyseresultatene vakte ikke allmenn interesse.[1]

Kalksteinen i Søve gruver inneholder 0,8 % niob, forbundet med svovelkis og magnetitt foruten små mengder med uran og thorium. Søvitten inneholder dessuten mellom 10 og 12 % apatitt.

2. verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under 2. verdenskrig ble det mangel på råstoff til produksjon av kunstgjødsel, og søvittens innhold av fosfor og kalk gjorde mineralet interessant som gjødselråstoff. I juni 1942 mottok Norsk Hydros anlegg på Herøya 50 tonn søvitt fra Søve gruver, og startet forsøk på å fremstille gjødsel til landbruket med utgangspunkt i dette råstoffet. Arkivmaterialet som kan dokumentere resultatene av disse forsøkene var unntatt fra offentlig innsyn frem til 2005, i likhet med dokumenter som omhandler den tyske okkupasjonsmaktens forsøk på å utnytte niobforekomstene i Søve gruver. Norsk Hydro var skeptisk til om søvittforekomstene i Søve egnet seg til å drive effektiv gjødselproduksjon, og innstilte forsøkene i 1944. Tyskerne fortsatte imidlertid å utvikle raketter som krevde tilgang på niob, og Søve gruver fikk dermed en strategisk betydning for den tyske krigsmakten. I juli 1943 ankom en gruppe tyske geologer Ulefoss. De skulle undersøke om nioben fra Søve gruver kunne benyttes i framstillingen av de såkalte V1- og V2-rakettene, som Hitler få uker tidligere hadde gitt høyeste prioritet etter å ha skrinlagt ambisjonene om å utvikle atomvåpen.[1]

Parallelt med at de tyske geologene undersøkte niob-forekomstene i Søve gruver, arbeidet ingeniørstudenten Ragnar Winsnes fra Skien på oppdrag fra de allierte med å avdekke tyskernes V1- og V2-program på tysk jord. Winsnes var student i Dresden, og ble involvert i denne etterretningsvirksomheten av den østerrikske kjemikeren Paul Rosbaud, som var agent for det britiske MI6.[1]

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Produksjonsnivået var til tider opp til 100 000 til 130 000 tonn i året. Av denne massen fikk de på det meste tatt ut ca. 350–400 tonn niob.

Den totale arbeidsstokken var på 110 gruvearbeidere og 15 funksjonærer. Gruvedriften pågikk frem til 1963, da gruva ble nedlagt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Hedlund, Gerhard 1921- (1995). Niob: romfartsmetallet fra Ulefoss : gruvene på Søve 1942-45 og1952-65. Skien: Genius. s. 12. ISBN 8291645019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

StubbDenne artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide eller endre den.