Robert Spaemann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Robert Spaemann
Født5. mai 1927[1]Rediger på Wikidata
Berlin[2]
Død10. des. 2018[1]Rediger på Wikidata (91 år)
Stuttgart
BeskjeftigelseFilosof, universitetslærer, skribent Rediger på Wikidata
FarHeinrich Spaemann
MorRuth Krämer
NasjonalitetTyskland
Medlem avDet pavelige akademi for livet (19942016)[3]
Det europeiske akademi for vitenskap og kunst (1990–)[4]
Academia Chilena de Ciencias Sociales, Políticas y Morales[5]
Utmerkelser
10 oppføringer
Offiser av Ordre des Palmes académiques (1988)
Fortjenstkors av 1. klasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1988)
Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (2001)
Den bayerske fortjenstorden (1994)
Karl-Jaspers-prisen (2001)
Aquinas Medal (2012)
Æresdoktor ved Pontificia Universidad Católica de Chile
Honorary doctor of the University of Fribourg
Honorary doctorate of the University of Navarre
Æresdoktorat ved Lublins katolske universitet
Signatur
Robert Spaemanns signatur

Robert Spaemann – Portrettbyste av Wolfgang Eckert (2012)

Robert Spaemann (født 5. mai 1927 i Berlin, død 10. desember 2018 i Stuttgart[6] var en tysk romersk-katolsk filosof.[7] Han regnes til Ritterskolen.

Spaemanns faglige fokus var på kristen etikk. Han er kjent for sine arbeider innen bioetikk, økologi og menneskerettigheter. Til tross for at han bare i noen grad er oversatt fra tysk til andre språk, ble Spaemann internasjonalt kjent; hans verker er høyt ansett av pave Benedikt XVI.[8]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Robert Spaemanns foreldre, Heinrich Spaemann og Ruth Krämer, var radikale ateister, men begge konverterte til katolisismen i 1930 og da ble sønnen døpt. Etter morens tidlige bortgang ble faren katolsk prest i 1942.[9]

Spaemann studerte ved universitet i Münster der han i 1962 habiliterte seg med sin doktorgrad.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Hsn var professor i filosofi ved universiteter i Stuttgart (til 1968), Heidelberg (til 1972) og München, der han virket til han ble professor-emeritus i 1992.

Referanser[rediger | rediger kilde]