Ringhorne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Odin hvisker de siste ord til den døde Balder, illustrasjon av W.G. Collingwood, 1908.
Tor sparker dvergen Lét ombord i Balders brennende skip, illustrasjon av Emil Doepler, ca 1905.

Ringhorne (norrønt Hringhorni, skipet med «ring (solsymbol?) på stammen (forstavnen)») er i norrøn mytologi et storslått skip i Åsgård som Balder eide, og omtalt som «det største av alle skip», noe som også ble sagt om Naglfar, skipet til Muspelheim.[1]

Balders bålferd[rediger | rediger kilde]

I henhold til Gylvaginning, ble liket av Balder etter at han var drept av Hod med Lokes medvirkning brakt ned til sjøen av de andre gudene. De la ham til hvile i skipet Ringhorne. Da de skulle skyve skipet ut og tenne på skipet som likbål var det ingen som greide å flytte på skipet. Selv ikke den mektige Tor. Det ble da sendt bud til Jotunheim og gygren Hyrrokkin som kom ridende på en ulv. Hun hoppet av ridedyret som var så voldsomt at selv fire berserker hadde problemer med å holde det fast. Hyrrokkin gikk mot skipet og dyttet til den i forstavnen med en hånd. Straks føk det ut på vannet med en slik kraft at det slo ild ut av lundene og jorda skalv. Tor ble voldsom ergerlig over dette og kastet hammeren Mjølner etter henne, men traff ikke, og de andre gudene gikk imellom for å forhindre ufred[2].

Balder ble lagt i skipet sammen med sin hustru Nanna etter at hun hadde dødd av sorg. Tor tente på ilden med hammeren sin. Foran føttene hans sprang en dverg som het Lét. Tor sparket til ham med føttene, så han landet i ilden og brant opp. Betydningen av denne tilsynelatende tilfeldige hendelsen med Lét kan kun være spekulativ, men kan kanskje ha en parallell i et religiøst ritual. Blant andre gjenstander og skapninger ofret på bålet av Ringhorne var Odins gullring Draupne og Balders hest som med all sin pynt ble også ofret.

Snorres overlevering[rediger | rediger kilde]

Filologen Rudolf Simek hevder at navnet Ringhorne er en senere konstruksjon av Snorre Sturlason i Gylvaginning. En av Snorres kilder er diktet Husdrápa av skalden Ulf Uggason hvor dikteren beskriver bålferden ut fra utskårne islandske treskjæringer rundt 980. Snorre har sannsynligvis også kjent til flere ikke bevarte vers av dette diktet, eller sett selve treskjæringen. Ut fra ringen eller solsymbolet i stevnen på båten har han så gitt den navnet Ringhorne[3].

Båtbegravelser er ellers godt kjent fra førkristen tid i Norden, dette gjelder både branngraver og vanlige begravelser hvor den døde er begravd i en båt. Sannsynligvis har skikken sammenheng med en tro på at den avdøde trenger båt på sin reise til dødsriket[4]. Den arabiske kronikøren Ahmad ibn Fadlan beskriver blant annet en båtbegravelse blant det som sannsynligvis er nordiske vikinger i 922[5].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lind, Idar (2005): Norrøn mytologi fra A til Å, Samlaget, 2. utg. 2007. ISBN 978-82-521-7141-9. Side 165
  2. ^ Snorre Sturlason, Gylvaginning, Den yngre Edda, Det norske samlaget (1973), s 80 (Balders bålferd)
  3. ^ Rudolf Simek, Dictionary of northern mythology, Stuttgart (1984), s 159-160
  4. ^ Teorien er framsatt av Oscar Montelius (1885), jf. Bergljot Solberg, Gjensyn med båtgraver
  5. ^ Ahmad ibn Fadlans beretning