Hopp til innhold

Rensing av tankskip

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dysene på et automatisk tankrensings-system

Rensing av tankskip må normalt utføres mellom hver frakt. Mindre tankskip skifter ofte mellom hvilke produkter de frakter, og må rense tankene for å unngå å forurense lasten. De større tankskipene, som kun frakter råolje, trenger å vaske vekk avleiringer i tankene. Råolje er tyktflytende og klissete, og avleiringer (ROB - last som «Remains On Board») utgjør en betydelig reduksjon i fraktekapasiteten.[1]
I tilfeller der det skal utføres inspeksjoner eller vedlikehold i tankene er det ikke tilstrekkelig å vaske tankene, da må de også tømmes for gasser. Etter å ha blitt tømt for gasser måkes tankene ofte manuelt.

Utvikling av vaskesystemer for skipenes tanker

[rediger | rediger kilde]

Vasking med saltvann

[rediger | rediger kilde]

De første systemene for vasking av tanker benyttet høytrykksspyling med oppvarmet havvann. Blandingen av saltvann og olje ble kalt slop-vann, og dette ble pumpet tilbake i havet. Skipene benyttet også en tredjedel av de tomme oljetankene som ballast-tanker på tomme turer. I likhet med slop-vannet ble ballastvannet pumpet ut på havet når tankene skulle benyttes til å frakte olje igjen.[1]
Dette systemet medførte store oljeutslipp fra skipene, noe som skapte en del bekymring. I 1954 ble det gjort et forsøk på å begrense skadene fra slike utslipp med OLIPOL-konvensjonen. Skipene fikk forbud mot å slippe ut slop og ballastvann fra oljetanker nærmere enn 50 miles (80,47 km) fra land, og i enkelte sensitive områder ikke nærmere enn 100 miles (160,93 km) fra land.[1]
Disse bestemmelsene førte blant annet til at skipene fikk egne ballasttanker, så de kunne tømme ballasten der de ville. Siden har en del land fått regulativer som forhindrer tømming også av disse tankene nær land.

Load on top

[rediger | rediger kilde]

Utslippene fra saltvannsvaskingen av tankene utgjorde en stor bekymring også etter at OILPOL-konvensjonen ble vedtatt, og ut over 60-tallet ble det tatt i bruk et nytt system, kalt Load on top. Vaskevannet ble ført over på såkalte slop-tanker, hvor det fikk stå og skille seg i løpet av reisen. Sjiktet med vann ble så sluppet ut på havet, og man stod igjen med råolje på tanken. Denne ble pumpet tilbake på hovedtankene og den nye lasten ble lastet oppå denne.[1]
Større tankskip skal ha kunnet gjenvinne opp til 800 tonn råolje på denne måten.[trenger referanse]

Selv om slopen på skipenes sloptanker hadde fått skille seg medførte vaskingen fremdeles betydelige utslipp. Med tiden førte dette til strengere regulering av utslipp fra skip, og utvikling av nye systemer for vasking av tankskipenes tanker.
MARPOL(marine polution)-konvensjonen ble først formulert i 1973, men ble ikke satt kraft før i 1978. Den påla blant annet bruk av såkalte Crude Oil Washing-systemer for å begrense mengdene med slop-vann.

Systemer som brukes nå

[rediger | rediger kilde]

Crude Oil Washing

[rediger | rediger kilde]

De fleste oljetankere bruker et såkalt Crude Oil Washing-system (COW) som en del av renseprosessen. Etter at skipets tanker har blitt tømt blir noe av oljen fra lasten varmet opp i skipets slop-tanker, for så å bli sprøytet på veggene i tankene gjennom skipenes fastmonterte vaskesystem. Den varme oljen løser opp størknet olje og asfalt-avleiringer.
Crude oil washing-systemer ble tatt i bruk fra 70-tallet av, og de ble påbudt for tankskip over 20 000 dwt gjennom 1978-protokollen til MARPOL-konvensjonen. Spesifikasjonene for utstyret ble revidert i 1999.

Også etter vaskingen med COW-systemet vaskes tankene med vann og kjemikalier, og selv om mengdene med slop blir betydelig redusert på grunn av COW-systemet utgjør slop'en fremdeles et betydelig miljøproblem.[2][f 1]
Vest Tank-anlegget i Sløvåg i Sogn og Fjordane, som var åsted for Vest Tank-ulykken, er et eksempel på et slikt mottaksanlegg for slop.[2]

Tømming av gass

[rediger | rediger kilde]

Etter at tanken har blitt vasket blir den noen ganger tømt for gass. Frisk luft blir da pumpet inn, og mannskapet måler innholdet av hydrokarboner i tankens atmosfære, ofte med håndholdt utstyr.
Når innholdet når under et prosentnivå bestemt av regulativer blir tanken erklært for gass-fri.

Når tanken er gass-fri blir den ofte ytterligere rengjort manuelt ved en prosess som kalles for måking (mucking.) Denne prosessen foregår i et farlig arbeidsmiljø, og stiller omfattende krav til sikkerhetsutstyr og overvåkning.

Avfallsbehandling

[rediger | rediger kilde]

Alle større havner har nå mottaksanlegg for slop, og det er vanlig at utskillingen mellom vann å olje blir gjort på land. Overskuddsvannet slippes tilbake på havet, og oljen tappes av og sendes til raffinering.[2]
Tilbake ligger et mellomskikt med olje og vann som ikke skiller seg. Denne resten behandles som spesialavfall.[2]

  1. ^ Her avviker kildene noe. Ifølge FN-organet IMO (International Maritime Organisation) sin beskrivelse av COW-prosessen Arkivert 21. juni 2008 hos Wayback Machine. reduserer COW'ingen av tankene mengden slop i så stor grad at slop-tanker ikke lenger er nødvendig. Ifølge andre kilder, eksempelvis NRK Brennpunkt sin dokumentar Mitt skip er lastet med Arkivert 2009-02-02, hos Wayback Machine., bruker tankskipene fremdeles sloptanker, og alle større havner har mottaksanlegg for slop. Det må kunne regnes som sannsynlig i hvert fall at størrelsen på slop-tankene har blitt redusert etter innføringen av COW. Kildene er enig om at tankene fremdeles vaskes med vann, og at noe slop blir igjen.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d IMO (International Maritime Organization, FN): Crude Oil Washing Arkivert 21. juni 2008 hos Wayback Machine.. 2002. Besøkt 4. september 2008.
  2. ^ a b c d «Mitt skip er lastet med». NRK Brennpunkt (fjernsynsdokumentar). 19. juni 2008. Arkivert fra originalen 2. februar 2009. Besøkt 24. august 2008. 
Autoritetsdata