Responsibility to protect

Responsibility to protect (R2P), engelsk for «Ansvar for å beskytte», er et folkerettslig prinsipp som ble enstemmig vedtatt på De forente nasjoners (FN) verdenstoppmøte i 2005. Begrepet er beslektet med humanitær intervensjon.

Prinsippet kan deles opp i tre deler:

• Den enkelte stats forpliktelse til å beskytte sine borgere mot folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.
• Hvis den enkelte stat ikke kan leve opp til forpliktelsen til å beskytte sine borgere har det internasjonale samfunn en plikt til å hjelpe staten med dette.
• Hvis den enkelte stat ikke lever opp til forpliktelsen til å beskytte sine borgere har det internasjonale samfunn en plikt til å handle.

Det var først og fremst Kosovokrigen som ga opphav til begrepet responsibility to protect og en bredere debatt om de juridiske og moralske grunnlaget for å intervenere.

Prinsippets opprinnelse

Etter den diplomatiske krise vedrørende Kosovokrigen oppfordret FNs daværende generalsekretær Kofi Annan det internasjonale samfunn til å skape enighet om en ny definisjon på suverenitet. Til FNs generalforsamling den 20. september 1999 spurte han retorisk: «Hvis humanitær intervensjon er et uakseptabelt angrep på suverenitet, hvordan skal vi så reagere på et Rwanda, på Srebrenica – på omfattende og systematiske krenkelser av menneskerettigheter som fornærmer enhver forskrift om vår felles menneskelighet?»

ICISS

Den canadiske regjeringen reagerte i september 2000 ved å nedsette Den internasjonale kommisjon vedrørende intervensjon og statssuverenitet (ICISS). I desember 2001 fremkom kommisjonen med en rapport som blant annet foreslo begrepet Responsibility to protect. Kommisjonen mente at det var tydelige fordeler ved dette begrepet fremfor begrepet humanitær intervensjon, da R2P betoner plikten til å reagere kraftigere.

FNs forsamling i 2005

Ved FN-forsamlingen i 2005 inkluderte medlemsstatene begrepet i § 138 og § 139. Paragrafene definerte R2P og fastla et eventuelt ansvar. § 138 beskriver plikten til å forebygge. § 139 beskriver muligheten til å gripe inn etter vedtak i Sikkerhetsrådet.

§ 138

Each individual State has the responsibility to protect its populations from genocide, war crimes, ethnic cleansing and crimes against humanity. This responsibility entails the prevention of such crimes, including their incitement, through appropriate and necessary means. We accept that responsibility and will act in accordance with it. The international community should, as appropriate, encourage and help States to exercise this responsibility and support the United Nations in establishing an early warning capability.

§ 139

The international community, through the United Nations, also has the responsibility to use appropriate diplomatic, humanitarian and other peaceful means, in accordance with Chapters VI and VIII of the Charter, to help protect populations from genocide, war crimes, ethnic cleansing and crimes against humanity. In this context, we are prepared to take collective action, in a timely and decisive manner, through the Security Council, in accordance with the Charter, including Chapter VII, on a case-by-case basis and in cooperation with relevant regional organizations as appropriate, should peaceful means be inadequate and national authorities manifestly fail to protect their populations from genocide, war crimes, ethnic cleansing and crimes against humanity. We stress the need for the General Assembly to continue consideration of the responsibility to protect populations from genocide, war crimes, ethnic cleansing and crimes against humanity and its implications, bearing in mind the principles of the Charter and international law. We also intend to commit ourselves, as necessary and appropriate, to helping States build capacity to protect their populations from genocide, war crimes, ethnic cleansing and crimes against humanity and to assisting those which are under stress before crises and conflicts break out.

Prinsipper for militær intervensjon

1. Rettferdig begrunnelse
2. Forholdsregler
3. Den rette autoritet
4. Operasjonelle prinsipper:
   1. Klart formål
   2. Felles militær tilgang blant de involverte parter
   3. Aksept av begrensninger for bruken av militæret – målet er å beskytte befolkningen, ikke nedkjempe en stat
   4. Klare regler for involveringen
   5. Aksept av at forsvaret av de intervenerende styrker ikke er det primære mål
   6. Maksimal koordinering med humanitære organisasjoner

Begrepets anvendelse

FNs sikkerhetsråd har referert til begrepet ved følgende anledninger:

• Darfur: Resolusjon 1706 i 2006
• Libya: Resolusjon 1970 og Resolusjon 1973 i 2011, Resolusjon 2016 i 2011, Resolusjon 2040 i 2012
• Elfenbenskysten: Resolusjon 1975 i 2011
• Jemen: Resolusjon 2014 i 2011
• Mali: Resolusjon 2085 i 2012 og Resolusjon 2100 i 2013
• Sudan og Sør-Sudan: Resolusjon 1996 i 2011 og Resolusjon 2121 i 2013
• Den sentralafrikanske republikk: Resolusjon 2121 og Resolusjon 2127 i 2013, Resolusjon 2134 i 2014

Forsøk på anvendelse

Begrepet er foreslått anvendt – uten det internasjonale samfunns oppbakning – i følgende situasjoner:

• Frankrike forsøkte å anvende begrepet som legitimasjon for å bruke militære styrker til å hjelpe befolkningen i Myanmar.
• Russland forsøkte å benytte begrepet til å rettferdiggjøre deres krigføring mot Georgia.
• USA har siden 2011 flere ganger forsøkt å anvende begrepet for intervensjon i Syria, men har møtt veto fra Russland og Kina.

I 2008 ble Global Centre for the Responsibility to Protect opprettet for å omsette prinsippet om ansvar for å beskytte til handling; det er per 2014 støttet av femten land, deriblant Norge. Hovedsetet er i New York.

Eksterne lenker

• FN-sambandet om Ansvar for å beskytte
• Global Centre for the Responsibility to Protect
• International Coalition for the Responsability to Protect (ICRtoP) Arkivert 2. mars 2011 hos Wayback Machine.