Quinqueremen fra Venezia

Quinqueremen fra Venezia var et stort fartøy bygget og sjøsatt av skipsbyggeren Vettor Fausto, mesterbyggeren i det venetianske Arsenalet i 1529. Dimensjonene på dette storskipet var oppgitt av historikeren Marino Saunto (1466–1536) til å være på 28 passo i lengde. Den hadde en besetning på to hundre roere og en bestykning på 100 geværer og annet skyts. Navnet på denne bemerkelsesverdige galeien fra 1529 er ikke kjent, og trolig hadde aldri et permanent skipsnavn fram til november 1570.

Quinqueremen

I 1525-26 presenterte den kjente mesterbyggeren Fausto av gresk opprinnelse som hadde vunnet stor anerkjennelse ikke bare som en skipskonstruktør, men også som en humanist, en modell for de andre skipsbyggerne og dogen av republikken Venezia. Dogen hadde kommet til konferansen mellom autoriteter innenfor skipsbygging om hvilken skipstype man skulle velge for republikkens fremtidige behov. Fausto hadde studerte de antikke skriftene og mente å ha funnet oppfinnelsen for den opprinnelige quinqueremen fra Romerrikets ære. Dessuten hadde han skaffet seg meget god innsikt i skipsbygging og åresystem gjennom samtaler med ulike representanter fra store deler av Europa. Med sitt forslag og en utsøkt modell ville han overtale dogen og rådsforsamlingen av Venezia til å gi hans prosjekt en sjanse.

Ekspertene fra arsenalet godkjente forslaget etter å ha observerte hvilken potensialitet det planlagte skipet ville ha, men stilte seg tvilende til det nye arrangementet med fem årer per gruppe for å kunne ha de samme presentasjoner som en vanlig krigsgalei. Fausto argumenterte med at det vil være bedre enn galeien med årene arrangert etter systemet a terzaruolo med tre årer per gruppe. Han ønsket å improvisere åresystemet alla sensile og samtidig får et større fartøy som kunne kopiere de beste egenskaper av en galea sottil, den vanlige galeitypen for krig.

Det ble besluttet å reservere en dokk for prosjektet i arsenalet etter forslaget var godkjent, men det ble besluttet at skipet skulle kappes med en vanlig galei. Det ble sjøsatt i april 1529 og gjort i stand for det planlagte kappløpet. Den kjente historikeren Sanuto observerte det nye skipet den 21. mai 1529 på vei fra arsenalet, og anslo lengden på det til 28 passo, over tre passo mer enn den største krigsgaleien. Sanuto så hvor godt skipet oppført seg under egne drift til tross for størrelsen. Den 23. mai skulle kappløpet finne sted utenfor Lido di Venezia, og Sanuto var et levende vitne ovenfor den største begivenheten for byens innbyggerne på lengre:

Therefore after vespers His Serenity [the Doge] invited all the ambassadors... and with boats and accompanied by many nobles went to the castle... where seats had been prepared under cover from the sun. And there were an infinite numbers of boats outside the two castles and throughout the canal, and today some gondolas have been paid eight or ten lire just to see such a thing. I saw many ladies in boats, and the Procuratori, and finally the Most Reverend Cardinal Pisani with the Archbishop of Nicosia... Now at the hour fixed, when the signal was given, the said galleys came rowing, racing one with the other, and in front rowed the trireme «Cornera», but when they had almost arrived at the castles the quinquereme was on the outside, and the «Cornera» hugged the land so close that the quinquereme passed it in front of His Serenity and so came ahead rowing as far as San Marco, with so many boats in the canal, and sails of large barks and fishing boats that it seemed like a armada. It was most beautiful to see. This quinquereme has great power in its oares, but is little ahead of the other light galleys, so that Vettor Fausto the author who gave the design for it will be immortal. And afterwards, when the Doge had returned to San Marco, the said quinquereme galley went rowing up the Grand Canal as far as Cà Foscari where it turned around, but with very great difficulty because it was twenty-eight paces long, and more than three paces longer than the light galleys. There were a very great number of boats in the Grand Canal, and I there among them, and the celebration lasted till evening.

(Engelsk oversettelse av Frederic Chapin Lane.)

Quinqueremen ble sendt til den venetianske marinen etter kappløpet ved Lido di Venezia. Skipet som ikke hadde et navn (venetianerne den gang bare gav midtertidige navner til galeier etter kapteinen eller kommandanten ombord) kjent for ettertiden, ble admiralskipet for Gerolamo de Canal som i begynnelsen var begeistret over det nye fartøyet. Admiralens rapporten viser at quinqueremen var meget raskt for sin størrelse, men at det fantes visse galeier som allikevel var raskere enn resten av flåten. Som seilskip vist skipet seg meget fenomentalt i sammenligning med de andre galeiene som over lengre avstander hadde lagt årene i hvilestilling og deretter tydde til seil. Fausto ønsket å bygge fem quinqueremer, og de Canal støttet dette med et forslag om å ha ti nye quinqueremer for marinen. Men han understreket at quinqueremen hadde vist seg kostbart under bygging og drift.

Om våren det neste året dro admiral de Canal ombord på flaggskipet sammen med flere andre galeier til Kreta. Underveis kom de ut for stormvær med hagl og isete regn. For å beskytte roere som satt meget utsatt på det åpne skipet hadde alle galeier med seg markiser eller solseiler mot regn og sol. Men på det store skipet våget ikke admiralen å reise solseilene for at roere skulle få ly, muligens fordi konstruksjonen var som en forstørret galea sottil man var lite vant med. I fjorten dager herjet stormen, og etterpå var besetningen av roere, ciurma, meget utmattet og svekket med alvorlige frostskader. Meget mange av roere hadde fått koldbrann. Meget mange dør ombord på skipet.

Quinqueremen ble sendt tilbake for at det skulle ombygges, og det ble ikke annet enn det enslige skipet med det unike årearrangementet. Men et høydepunkt med det eldre alla sensile-systemet var oppnådde, og den første forstørrede galeien kjent som galea bastarda i venetianske tjeneste var blitt en realitet. Erfaringene fra prosjektet skulle lede til byggingen av flere galeier med fire årer per gruppe med én roer mindre, de såkalte quadriremer som et mottrekk mot den spanske flåtens større galea bastarda bygd etter den vestlige metoden. Problemet med å reise solseil på quinqueremen ledet Fausto til å øke fribordet på de nye quadriremer.

Den enslige quinqueremen fortsatte i tjeneste for den venetianske flåten fram til 1544 eller 1551, deretter var den ikke mer nevnt fram til 1570. Ved utbruddet av den store krigen med Det osmanske riket mobiliserte venetianerne alle deres skipene og sendt ut flere eskadrer til Korfu i løpet av våren og sommeren 1570. En av disse eskadrene under ledelse av Marcantonio Colonna kom dit, og deretter over til Otranto. Etter den venetianske flåten var samlet, var hans flaggskipet beskrevet som en galia quinquerem. Dette skipet hadde vært i opplag i tretti år.

Colonna til hans bestyrelse så hvordan de allierte ikke klarte å bli enig om den planlagte ekspedisjonen på 179 skip til Kypros, og mistet flaggskipet til et lynnedslag i Kotor. Med fare for egen liv klarte Colonna å berge alle roere fra skipet, som så brant opp på åpen sjø i november 1570. Men i det neste året skulle arvtagerne, de nye galeasser etter Faustos quinqueremen og quadriremer være med på å vinne det store slaget ved Lepanto.

Lengden

Professor John Morrison sammen med andre skipshistorikerne hadde funnet fram til den egentlige lengden på en passo («pace») i nyere tid, et lengdemål brukt av venetianerne på deres galeiene i eldre tid. En passo er på fem piedi (fot), og dermed 1,74 meter.

Det betyr at quinqueremen fra Venezia kunne være på 48,72 meter i lengde. Men det betyr også at skipet var 140 piedi langt, og dermed litt større enn en galea grosse som var oppgitt til å være 138 piedi langt. Den vanlige krigsgaleien av type galea sottil sjeldent overgikk 24 passo i lengden, og var ikke mer enn 41 til 42 meter langt for hele det sekstende århundret.

Ifølge historikeren R.C. Andersen kan quinqueremen være 158 engelsk fot langt, muligens 20 engelsk fot ikke medregnet utriggerne, og dypgang på 5 fot og 8 in.

Andre kilder mente det kan være opptil 74 meter langt og 11 meter bredt. Den franske historikeren Augustin Jal med hans bok «Archélogie navale» fra 1840 hadde kommet fram til en lengde på 254 fot (77,2 meter) for den såkalte «quelle gigantesque galère» fra Venezia.

Årearrangementet

En quinquerem på latin betyr «femmer», som mente «fem årer» eller «fem roere», men det har vært omdiskutert fram til nyere tid. Det har blitt kjent at den romerske quinqueremen fra antikken, sannsynlige var en birem med to nivåer roere i 3-2, eller en trirem med tre nivåer roere i 2-2-1 per vertikal seksjon. Vettor Fausto var dypt fascinerte av antikkens krigsskiper og ønsket å etterligne den legendariske quinqueremen, men galeibyggingen i middelhavsområdet helt siden slutten på 1200-tallet først og fremst var om byggingen av monoremer, som betyr et krigsskip med ét nivå av roere.

Fausto var en mann av sin tid, den såkalte renessansen med sterk interesse for antikkens filosofi, kunst og kultur som ble gjenopplivet på nytt for å videreføre det gamle arvet fra tiden før den mørke middelalderen. Det var dermed et naturlig innfall for den anerkjente skipsbyggeren å prøve seg på å gjenopplive det romerske krigsskipet fra de puniske krigenes ære. Med åresystemet alla sensile trodde man at de hadde videreført arvet med «biremer», «triremer» og «quadriremer» med to, tre og fire årer fra den samme gruppen på ét nivå. Dette arrangementet var enkelt; på en skråstilt benke fra utriggeren kjent som en apostis satt hver roer med sin egen åre som var festet på en tollepinne på bjelken i utriggeren.

Det skulle dermed være lett å tilføye to ekstra roere til den faste gruppe per benke, men det var sterke argumenter mot en slik utvidelse av alla sensile-systemet. Etter Fausto hadde lagt fram sitt forslaget om å bygge en quinquerem, var det fremdeles gjeldende oppfattelse om at de beste galeier skulle også være de raskeste, som den lettbygde galeitypen galea sottil. Den store handelsgaleien galea grossa som var tatt inn i krigstjeneste, var altfor sløv og lite manøvrerbare i sammenligning med den alminnelige galeien. Fausto ønsket å oppnå de samme presentasjoner med en større galea sottil med flere roere.

Det ble satt inn to hundre roere på skipet som dermed fikk tjue grupper med fem årer hver, for tilsammen to hundre årer. I sammenligning hadde den vanlige krigsgaleien opptil 25 grupper med tre årer hver, for tilsammen 150 årer. En setning om at quinqueremen skulle ha to ganger flere årer enn en vanlig galei, hadde ledet Giovanni Casoni i hans bok «Dei Navigli Poliremi» fra 1838 til å tro at det kan være tre hundre årer og dermed tre hundre roere i tretti grupper.

Andre quinqueremer

Utenom den enslige quinqueremen fra Venezia var det også bygd flere quinqueremer andre steder, én i republikken Genova, én i Det osmanske riket, og én i Frankrike. Et brev datert til den 24. april 1545 om den franske quinqueremen:

...og som du vet deres Høyhet hadde bestilt byggingen av en galei med fem årer... og denne galeien var også en suksess, og Prins Doria hadde bestilt konstruksjonen av et lignende fartøy med fem årer for prinsen av Spania, som ikke var vellykket og er fortøyet i Zenna og andre lignende var bygde i Konstantinopel som ikke heller var vellykket.

Den franske quinqueremen ble senere ombygd til en quadrirem etter en roer var tatt bort fra gruppen på den samme benken. Den nye galeitypen som hadde sin opprinnelse i quinqueremen fra Venezia, quadriremen, var lettere å bygge og operere, og ble spredt til land som Genova, Frankrike og Det osmanske riket. For en siste gang i 1553 kom et nytt forslag om å bygge en quinquerem på bordet i Venezia, men det kom ikke videre.

Allerede i 1530-årene hadde et nytt åresystem, a scaloccio, oppstått i Italia. Med det nye systemet ble det mulig å ha flere menn per åre. Det var også blitt mer kostbart å ha flere trente menn for de store ciurma besetninger, med det nye systemet var det blitt mulig å få flere menn uten langvarige trening. Det var blitt mulig å hente inn billige slaver for å betjene årene på galeiene. Etter cirka 1550 var Venezia nesten alene om å ha det eldre systemet som til slutt var oppgitt mot slutten på 1500-tallet.

Litteratur

• R.C. Andersen, Oared Fighting Ships 1962
• John Morrison, The Age of the Galley 1995 ISBN 0-85177-554-3
• Niccolo Capponi, Victory of the West 2007 ISBN 978-0-330-43158-3
• Frederic Chapin Lane, Venetian Ships and Shipbuilders of the Renaissance 1934, utgitt på nytt 1992 ISBN 978-0-8018-4514-7