Prayut Chan-o-cha

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne artikkelen handler om en person fra Thailand; thailandsk navneskikk er slik at en person refereres til med fornavnet sitt (Prayut) og ikke slektsnavnet sitt (Chan-o-cha).
Prayut Chan-o-cha
Prayut Chan-o-cha at the Enthronement of Naruhito (1).jpg
Født21. mars 1954[1][2][3]Rediger på Wikidata (68 år)
Nakhon RatchasimaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Offiser, politikerRediger på Wikidata
Utdannet ved Chulachomklao Royal Military Academy, Armed Forces Academies Preparatory SchoolRediger på Wikidata
Ektefelle Naraphon Chan-ocha (1984–)[4]Rediger på Wikidata
Søsken Pricha Chan-ochaRediger på Wikidata
Parti ingenRediger på Wikidata
Nasjonalitet ThailandRediger på Wikidata
Utmerkelser Den hvite elefants orden, Thailands krones orden, Chula Chom Klao-ordenen, Rama-ordenen, kommandør av Legion of MeritRediger på Wikidata
Nettstedwww.prayutchan-o-cha.com Rediger på Wikidata
Thailands statsminister
ForgjengerNiwatthamrong Boonsongpaisan (fungerende)
Thailands forsvarsminister
10. juli 2019–
ForgjengerPrawit Wongsuwan
Hærsjef i Thailands hær
1. oktober 2010–30. september 2014
ForgjengerAnupong Paochinda
Signatur
Prayut Chan-o-chas signatur

Prayut Chan-o-cha (thai: ประยุทธ์ จันทร์โอชา, født 21. mars 1954) er en thailandsk politiker, pensjonert hærsjef i Thailands hær, tidligere leder av Det nasjonale rådet for fred og orden og Thailands statsminister etter å ha tatt over makten i et statskupp i 2014. Siden 2019 har han samtidig også vært Thailands forsvarsminister.[5][6]

Prayut stilte i valget i 2019. Den engelskspråklige thailandske dagsavisen The Nation hevdet at han hadde en urettferdig fordel i forhold til de andre demokratiske partiene og mente at formålet med valget var å skulle legitimere og forlenge grepet hans om makten.[7] En av hovedmotstanderne i valget, Sudarat Keyuraphan fra partiet Pheu Thai, henviste til hvordan grunnloven var utformet for å favorisere Prayut da hun uttalte at «Prayut har 250 senatorer, men folket har tomme lommer».[8]

Etter valget ble han den 5. juni bekreftet som statsminister av det nye parlamentet med et kombinert flertall av stemmer i det folkevalgte Representantenes hus og det militærutnevnte Senatet.[9] Han fratrådte deretter som leder av militærstyret den 15. juli.[10]

Prayut har overlevd fire mistillitsforslag på to år i en nasjonalforsamling som opposisjonen mente ikke gjenspeilte velgernes meninger. Opposisjonen mente at økonomisk ledelse var hans største svakhet. Han ble også anklaget for å ha spionert på politiske motstandere og misbrukt landets budsjett.[11]

Han er medlem av en militærfaksjon i Thailands hær kalt Burapha Payak, eller Østens tigre.[12] Han satt som nestleder av hæren under det blodige opprøret i Thailand i 2010, som ble slått ned av militæret. Sammen med Prawit Wongsuwan og Anupong Paochinda, to andre medlemmer av regjeringen hans, spilte han en nøkkelrolle i å slå ned dette opprøret.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Prayuth Chan-ocha, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Prayuth-Chan-ocha, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Prayuth Chan-ocha, Munzinger IBA 00000030127, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Prayuth Chan-ocha, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id prayuth-chan-ocha[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ archive.ph[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ «Profiles of Members of Prayut II Cabinet, on national security affairs» (engelsk). The Nation. 17. juli 2019. Besøkt 23. juli 2022. 
  6. ^ «PM Prayut’s cabinet announced» (engelsk). Thai PBS World. 10. juli 2019. Besøkt 23. juli 2022. 
  7. ^ «Election has already been won, so what now?». The Nation. 28. november 2018. Arkivert fra originalen 24. mars 2019. Besøkt 24. mars 2019. 
  8. ^ Tan Hui Yee; Arlina Arshad (22. mars 2019). «Thai premier Prayut makes surprise appearance at rally as parties wrap up election campaigns» (engelsk). The Straits Times. Besøkt 3. mai 2022. 
  9. ^ «Prayut steps from solid ground to shaky one». Thai PBS. 5. juni 2019. Besøkt 15. juni 2019. 
  10. ^ «Thai PM Prayut declares end to 5-year military rule». The Straits Times. 16. juli 2019. Besøkt 20. juli 2019. 
  11. ^ «Thailands statsminister overlevde fjerde mistillitsforslag på to år» (norsk). Vårt Land. 23. juli 2022. NTB-AP. Besøkt 23. juli 2022. 
  12. ^ Paul Chambers (14. mars 2019). «What if Thailand’s junta can’t control the military?» (engelsk). New Mandala. Besøkt 24. juli 2022. 
  13. ^ «Laser messages light up Bangkok lockdown and focus heat on military» (engelsk). Thai PBS World. 15. mai 2020. Besøkt 7. juli 2022.