Parlamentsvalget i Thailand 2019

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Parlamentsvalget i Thailand 2019
24. mars 2019
500 mandater på valg, 251 trengs for flertall
  Prayut Chan-o-cha Sudarat Keyuraphan Thanathorn Juangroongruangkit
Kandidat Prayut Chan-o-cha Sudarat Keyuraphan Thanathorn Juangroongruangkit
Parti Palang Pracharat Pheu Thai Fremtid fremover
Stemmer
8 413 413
7 881 006
6 254 726
Oppslutning 23,74% 22,24% 17,65%
Mandater
 116
Increase2.svg116 
 136
Decrease2.svg129 
 81
Increase2.svg81 
  Abhisit Vejjajiva Anutin Charnvirakul
Kandidat Abhisit Vejjajiva Anutin Charnvirakul
Parti Demokratene (Thailand) Bhumjaithai
Stemmer
3 957 620
3 734 055
Oppslutning 11,17% 10,54%
Mandater
 53
Decrease2.svg106 
 51
Increase2.svg22 
Sittende regjering Prayut Chan-o-cha
Ny regjering Prayut Chan-o-cha
24. mars 2019
Vinnere av flest mandater i hver provins

Parlamentsvalget i Thailand 2019 ble avholdt den 24. mars 2019. Datoen ble satt av Thailands valgkommisjon onsdag 23. januar 2019, bare timer etter at et kongelig dekret som godkjente valget var utstedt. Valget fant sted under en militærstøttet grunnlov, og avsluttet en av de lengste juntastyrte periodene i Thailands nyere historie. Et statskupp ble gjennomført i landet i 2014.[1]

Det var de 500 medlemmene av Representantenes hus, underhuset, som var på valg. Etter den militærstøttede grunnloven utnevntes alle 250 medlemmer av Senatet, Thailands overhus, av juntaen, og disse kunne være med og velge den neste statsministeren.[2]

Ifølge Human Rights Watch har militæret mislyktes i å legge forholdene til rette for frie og rettferdige valg. Den militærstøttede grunnloven pålegger blant annet fremtidige regjeringer og parlamentsmedlemmer å følge juntaens nasjonale strategiplan i de neste 20 årene.[3]

Det nye parlamentet bekreftet juntaleder Prayut Chan-o-cha som statsminister den 5. juni.[4]

Kongelig innblanding i valget[rediger | rediger kilde]

På kvelden den samme dagen som tidligere prinsesse Ubolratana ble nominert til statsministerkandidat av partiet Thai Raksa Chart, fordømte kong Vajiralongkorn nominasjonen i en TV-tale.[5] Partiet var en del av opposisjonen mot juntaen[6] og ble senere oppløst av grunnlovsdomstolen.[7]

På kvelden før valget uttalte kongen i en TV-tale at velgerne skulle stemme på «gode personer» (thai: คนดี). Dette er et begrep som ikke er nøytralt i thailandsk politikk, men som har blitt brukt av de konservative mot motstanderne sine i sammenheng med korrupsjon.[8]

Valgsystem[rediger | rediger kilde]

Den nye grunnloven av 2017 endret på valgsystemet. Tidligere benyttet Thailand et system der velgerne avga to stemmer, en for valgkretsen og en for en landsdekkende partiliste. I det nye systemet blir det benyttet én stemme for både valgkretsen og partilisten. De 350 valgkretsmandatene blir vunnet av flertallsvalg. De 150 partilistemandatene fungerer som utjevningsmandater, og tildeles for å gi hvert parti et antall mandater proporsjonalt til antall stemmer i hele landet. Partilistemandatene regnes ut på en komplisert måte som er ufordelaktig for store partier som Pheu Thai.[9]

Resultater[rediger | rediger kilde]

Foreløpig resultat[rediger | rediger kilde]

Et foreløpig resultat fra valgkommisjonen med 93 prosent av stemmene talt viste på valgkvelden at det juntavennlige partiet Palang Pracharat hadde vunnet i antall stemmer med over 7,5 millioner, mens det tidligere regjeringspartiet Pheu Thai kom nært på andre plass med 7,1 millioner stemmer.[10] Pheu Thai vant i det foreløpige resultatet flest plasser i parlamentet, med 137, mens Palang Pracharat fikk 118.[11] Det juntakritiske partiet Fremtid fremover har vært populære blant landets førstegangsvelgere, og lå an til å få minst 80 plasser i parlamentet.[12]

Pheu Thai og seks andre partier hevdet den 28. mars å ha støtte fra minst 255 parlamentsmedlemmer og var klare til å danne en antijunta-koalisjon. Palang Pracharat bestred dette, da det endelige valgresultatet ikke forelå enda.[13]

Endelig resultat[rediger | rediger kilde]

Valgkommisjonen uttalte på en pressekonferanse dagen etter valget at det endelige valgresultatet ville bli kunngjort den 9. mai.[14] Kommisjonen annonserte de offisielle resultatene for de 349 valgkretsmandatene den 7. mai[15], og partilistemandatene den 8. mai.[16] Pheu Thai vant flest valgkretser, og fikk 136 mandater. Palang Pracharat, som vant flest stemmer, kom på andre plass med 115 mandater. Partiene Fremtid fremover, Demokratene og Bhumjaithai vant henholdsvis 80, 52 og 51 mandater.[17][18] Det ble holdt et suppleringsvalg i provinsen Chiang Mai etter diskvalifisering av den ledende kandidaten.[19] Suppleringsvalget ble vunnet av Fremtid fremover, og en omregning av partilistemandatene med nytt stemmetall ga Demokratene og Palang Pracharat ett ekstra mandat hver, mens partiet Thai Rak Tham mistet sitt eneste mandat.[20]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nguyen, Anuchit; Thanthong-Knight, Randy (23. januar 2019). «Thailand to Hold First General Election Since Coup in 2014». Bloomberg. Besøkt 21. mars 2019. 
  2. ^ «Thailand’s military-appointed Senate could steal election result, Pheu Thai Party leader warns». South China Morning Post. 21. mars 2019. Besøkt 21. mars 2019. 
  3. ^ «Thailand: Structural Flaws Subvert Election». HRW. 19. mars 2019. Besøkt 22. mars 2019. 
  4. ^ «Parliament confirms Thai coup leader Prayuth as prime minister». Reuters. 5. juni 2019. Besøkt 14. juni 2019. 
  5. ^ «Thailand's king condemns bid by sister to become PM». BBC. 8. februar 2019. Besøkt 29. mars 2019. 
  6. ^ «Ex-TRC core members vow to fight on against junta». Thai PBS. 9. mars 2019. Besøkt 29. mars 2019. 
  7. ^ «Thai Raksa Chart disbanded for nominating princess». Khaosod English. 7. mars 2019. Besøkt 29. mars 2019. 
  8. ^ «“Support good people to rule this country,” says King of Thailand on eve of election.». Prachatai. 24. mars 2019. Besøkt 29. mars 2019. 
  9. ^ «Numbers game: How Thailand's election system favors pro-army parties». Reuters. 21. mars 2019. Besøkt 14. juni 2019. 
  10. ^ «Turnout at 65% lower than expected». The Nation. 24. mars 2019. Besøkt 24. mars 2019. 
  11. ^ «Elect Live». The Matter. Besøkt 27. mars 2019. 
  12. ^ «Klar tale fra Thailands førstegangsvelgere». NRK. 26. mars 2019. Besøkt 26. mars 2019. 
  13. ^ «Anti-junta camp says it has numbers to form govt». The Nation. 28. mars 2019. Besøkt 28. mars 2019. 
  14. ^ «Full election result to be released May 9: commission». Khaosod English. 25. mars 2019. Besøkt 25. mars 2019. 
  15. ^ «EC announces election results in 349 constituencies». Thai PBS. 7. mai 2019. Besøkt 13. juni 2019. 
  16. ^ «EC party-list calculation opens a can of worms». The Nation. 9. mai 2019. Besøkt 13. juni 2019. 
  17. ^ «Thailand Election Results Signal Military’s Continued Grip on Power». New York Times. 9. mai 2019. Besøkt 13. juni 2019. 
  18. ^ «Risk of Fragile Government Hangs Over Thailand's Slowing Economy». Bloomberg. 9. mai 2019. Besøkt 2. oktober 2019. 
  19. ^ «Thai GE: EC releases long-delayed results, no clear winner to form govt». Bernama. 9. mai 2019. Besøkt 13. juni 2019. 
  20. ^ «Future Forward tops Chiang Mai byelection». Khaosod English. 27. mai 2019. Besøkt 13. juni 2019.