Politivennen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Titelbladet til første årgangs første nummer av Politievennen fra 1798

.

Politivennen eller Politievennen (som det opprinnelig ble stavet) var et dansk ukeblad grunnlagt av boktrykkeren og redaktøren Klaus Henrik Seidelin i 1798. Det eksisterte med få avbrytelser frem til 1846.

Bladets program[rediger | rediger kilde]

I en innledning som må anses som et program for bladets virksomhet, anførte utgiveren at i bladet

Sitat..skulde Undersøgelser af det Rette og Sande i almindelige og enkelte Politianliggender, Underretning om Fremmedes Indretninger, Forslag til Forbedringer og Mangler i Provindserne.Sitat
– Klaus Henrik Seidelin

Seidelin påberopte seg i programmet til sitt nye blad på en «voxende Almenaand» og hentydet med dette til den stigende politiske bevissthet i borgerklassen som var vokst frem på slutten av 1700-tallet.

På grunn av sin kritiske og reformistiske tone var bladet derfor å anse som et egentlig opposisjonsblad. Seidelin forsto seg på å redigere et slikt blad. Han førte en meget hvass penn, var i besittelse av en viss tirrende satire som gjorde ham fryktet og manglet heller ikke kunnskaper. Han kom også flere ganger i konflikt med Trykkefrihetsforordningen av 1799 og ble idømt bøter og ble til slutt satt under sensur.

De første numre av Politivennen gjorde straks oppsikt og dette skaffet den en forholdsvis stor utbredelse. Den københavnske leseverden var stadig uvant med en offentlig debatt og frykten for å «komme i Bladet» var meget stor. Dessuten fungerte Politivennen som en offentlig gapestokk hvor folk kunne skrive inn om f.eks. manglende rennestensbredder, eller ødelagte dørklokker, altså ganske private forhold.

Seidelin som utgiver 1798-1811[rediger | rediger kilde]

Etter bladets første kvartal kunne Seidelin stolt fremheve en serie av uorden og mangler som bladet hadde vært med på å forbedre. Slik var listen:

  1. Rekkverket på Knippelsbro forbedret med nye kroker
  2. Et nytt rennestensbrett utenfor inngangen til Rundekirke
  3. To ditto utenfor hjørnehuset av Store Kannikestræde og Store Købmagergade
  4. Forbedring av fortauet utenfor samme hus ved en trerennes sløyfing
  5. Et rennestensbrett flikket utenfor Salomons apotek
  6. Et ditto forbedret utenfor Jakobs urtebod i lille Torvegade osv. (fortsetter opp til 12 punkter).

Den opposisjonen som Politivennen utøvet innskrenket seg imidlertid ikke bare til den uorden Seidelin påpekte, ikke sjelden gikk den langt videre. Bladet pekte på feil ved det bestående og mangler ved lovene. Og selv om den hadde stemplet seg selv som en venn av politiet, hadde den ofte politiet på nakken selv i de tilfellene det ble antatt at bladet hadde misbrukt sin myndighet.

Allerede de første numre inneholdt en artikkel «Om Politiets Rettighed til Uddeling af Stokkeprygl i Tilfælde af Opløb» som støttet seg på sitater av Immanuel Kant og Johann Gottlieb Fichte, og benektet politiets rett til å dele ut slag på en urolig folkemengde.

Selv om man mangler tall som kan gi opplysninger om bladets opplag, later det til at Politivennen gikk godt. Det ble lest med begjærlighet. Og ettersom prisen var forholdsvis høy, ga bladet sin utgiver et rikelig utbytte samtidig som det også skaffet ham stor respekt hos medborgerne. Ved Seidelins død i 1811 svant interessen for Politivennen imidlertid inn. En boktrykker Rostocks enke arvet Politivennen og Seidelins andre blad Dagen, men manglede Seidelins kampånd og måtte på grunn av svinnende opplagstal snart selge dem.

Politivennen 1815-1846[rediger | rediger kilde]

I 1815 kjøpte utgiveren Kristen Kristensen opp retten til å utgi Politivennen og han forsto å videreføre bladet i Seidelins ånd. Samtidig utviklet det seg også i en mer seriøs retning, det ble bl.a. hjemsted for vitenskapelige debatter, f.eks. utkjempet legene Erik Svitzer og Michael Djørup en alvorlig feide i bladets spalter. Det ble i en periode det mest leste blad i Danmark og det på tross at dets lille format, høye pris (9 mark for et kvartal) og kun ét ukentlig nummer.

I løpet av 1830–årene begynte det å gå tilbake med Politivennen og forskjellige omstendigheter bidro til det. Den fikk enkelte alvorlige konkurrenter, dels i Sandhedsfaklen, som ble utgitt av en krigsassessor Hald som tidligere hadde vært medarbejder hos Politivennen, men især i Mathias Winthers Raketten. Men det som særlig skadet Politivennen, var den store forandringen som begynte å utvikle seg i det offentlige liv i Danmark i perioden 183334. Kjøbenhavnsposten hadde nå blitt et dagblad og skrev om den innenlandske politikken og dessuten det meste av det stoffet som tidligere hadde vært Politivennens domene.

Kristensen solgte derfor bladet til en boktrykker Jacobsen og under han skiftet det ofte redaktører. Til slutt fikk det som redaktør en hestehandler Michael Leonhard Nathanson og han døpte om bladet til Corvetten. Men det utartet til et regulært skittkastingsorgan og i 1846 måtte det lukke helt.

Sjefredaktører[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • J. Davidsen, Fra det gamle Kongens Kjøbenhavn, Gyldendal, 1880, s. 211-216.
  • Jette D. Søllinge & Niels Thomsen, De danske aviser, bind 1, Odense Universitetsforlag, 1988. ISBN 87-7492-664-0. s. 132-135.
  • A. Egelund Møller, Klaus Henrik Seidelin : grundlægger af Maribo Stiftsbibliotek, Skovlænge, 1996. ISBN 87-89475-25-9.
  • Erik Schouboe, Vægterne og det gamle København. Utdrag av leserbrev i Politievennen fra årene 1816 til 1844. 1970
  • Jørgen Smith, Politievennen in: Politihistorisk Selskab Årsskrift 1992. ISBN 87-88061-17-5.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Utvalgte innlegg fra Politievennen 1829-42 som omhandler Trinitatis-kvarteret kan leses på Rundetaarn.dk