Platinum Blonde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Plantinum Blonde
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør Frank Capra
Manus Harry Chandlee (historie)
Douglas W. Churchill (historie)
Robert Riskin (dialog)
Jo Swerling (tilpasset manus)
Dorothy Howell (kontinuitet)
Produsent Harry Cohn
Frank Capra (ukreditert)
Medvirkende Loretta Young
Robert Williams
Jean Harlow
Musikk David Broekman (ukreditert)
Sjeffotograf Joseph Walker
Klipp Gene Milford
Filmselskap Columbia Pictures
Utgitt
  • 31. oktober 1931 (1931-10-31) (USA)
Lengde 90 min

Platinum Blonde er en amerikansk romantisk komedie fra 1931, regissert av Frank Capra og produsert av Columbia Pictures. I hovedrollene spiller Loretta Young, Robert Williams og Jean Harlow. Filmen handler om en journalist som gifter seg med en rikmannsdatter, men har problemer med å passe inn i hennes verden. Manus er skrevet av Robert Riskin, Jo Swerling og Dorothy Howell, basert på en historie skrevet av Harry Chandlee og Douglas W. Churchill.

Handling[rediger | rediger kilde]

Journalisten Stew Smith møter rikmannsdatteren Anne Schuyler under et oppdrag der han skal skrive en artikkel om broren hennes. Til tross for klasseforskjellen blir de to forelsket, og ender opp med å gifte seg. Anne gjør det klart at Stew må flytte inn i hennes families hus, da hun ikke kan bo i hans enkle leilighet. Stews beste venn og kollega, Gallagher, er glad på hans vegne, selv om hun har følelser for ham.

Det går ikke lang tid før Stew mistrives sterkt i rollen som «herr Anne Schuyler». Hans kone prøver å forandre ham for å få han til å passe bedre inn i hennes verden, men han kjeder seg i de snobbete sosietetsfestene. Det hele topper seg en kveld han er alene hjemme, og inviterer noen venner over til det som skal være en liten fest. Det kommer imidlertid langt flere enn gjester enn planlagt, og festen sklir fullstendig ut av kontroll. Stew trekker seg tilbake på rommet sitt sammen med Gallagher, for å jobbe med et teaterstykke som han har lyst til å skrive basert på ekteskapet hans.

Da familien Schuyler kommer hjem igjen blir de rystet over synet som møter dem. Anne blir også rasende over å finne Stew alene sammen med Gallagher. Etter en heftig krangel gjør Anne det klart at han ikke kan gjøre hva han vil i hennes hjem. Dette blir dråpen for Stew som flytter tilbake til sin egen leilighet. Han fortsetter arbeidet med teaterstykket sitt sammen med Gallagher, men har problemer med å finne en passende slutt. Plutselig finner han ut at den mannlige hovedrollen i teaterstykket kan ende opp med å gifte seg med en som han alltid har elsket, uten å ha innsett det. Gallagher skjønner hvem Stew sikter til og gir han en klem.

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

Robert Riskin, Jo Swerling og Dorothy Howell baserte manus på en historie skrevet av Harry Chandlee og Douglas W. Churchill. I ettertid har det kommet frem at seks andre jobbet med manus, men disse ble ikke kreditert for deres innsats. Navnene har heller ikke blitt fastslått.[1]

Opprinnelig skulle filmens tittel være Gallagher, oppkalt etter Loretta Youngs rollefigur. For å promotere Jean Harlow gav Howard Hughes, som hun hadde filmkontrakt med, publisitetssjefen i Caddo Company, Lincoln Quarberg, i oppgave å finne et passende kallenavn på henne. Han endte opp med «Platinum Blonde». Hughes overbeviste deretter Columbia Pictures-sjefen Harry Cohn til å endre tittelen på filmen til Platinum Blonde.[2] Caddo Company organiserte også over tre hundre «Platinum Blonde»-klubber over hele USA, og tilbød 10 000 dollar til den som kunne matche Harlows blonde hårfarge. Det ble ikke kåret noen vinner, men salget av blekemidler økte med 35 prosent.[2]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Filmen ble for det meste godt mottatt av kritikerne. Williams fikk spesielt ros for sin rolletolkning, men han døde etter en operasjon for blindtarmbetennelse og bukhinnebetennelse få dager etter at filmen hadde premiere.[1] Variety syntes filmen var underholdende og lot seg lot seg imponere over Williams. Anmelderen mente også at fremstillingen av avisbransjen for en gangs skyld var realistisk.[3] Richard Watts jr. i New York Herald Tribune og Regina Crewe i New York American lot seg også begeistre av både filmen og Williams, men var mer lunken til Harlow og Young.[4] Mordaunt Hall i The New York Times mente at filmen som sådan var grei som lett underholdning, men at Williams gjorde en «førsteklasses» innsats. Han trakk også frem rolletolkningene til Catlett og Hobbs som gode.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Notes for Platinum Blonde (1931)». Turner Classic Movies. 
  2. ^ a b Stenn, David (1993). Bombshell: The Life and Death of Jean Harlow. Doubleday. s. 66. ISBN 978-0385421577. 
  3. ^ «Review: ‘Platinum Blonde’». Variety. 31. desember 1930. 
  4. ^ Conway, Michael; Ricci, Mark (1965). The Films of Jean Harlow. Cadillac Publishing Co. s. 59. 
  5. ^ Hall, Mordaunt (31. oktober 1931). «THE SCREEN; A Mother's Love. The Sinister Baron. Out of His Element. An Italian Language Film». The New York Times. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]