Platinum Blonde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Plantinum Blonde
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør Frank Capra
Produsent Harry Cohn
Manus Harry Chandlee (fortelling)
Douglas W. Churchill (fortelling)
Jo Swerling
Dorothy Howell
Robert Riskin
Medvirkende Loretta Young
Robert Williams
Jean Harlow
Halliwell Hobbes
Reginald Owen
Edmund Breese
Don Dillaway
Walter Catlett
Claud Allister
Louise Closser Hale
Sjeffotograf Joseph Walker
Klipp Gene Milford
Filmselskap Columbia Pictures
Utgivelsesår 31. oktober 1931 USA
Lengde 90 min
Budsjett £ 600 000 (estimert)
IMDb-profil

Platinum Blonde er en amerikansk romantisk komedie fra 1931 regissert av Frank Capra og produsert av Columbia Pictures. I hovedrollene spiller Loretta Young, Robert Williams og Jean Harlow. Filmen handler om en journalist som gifter seg med en rikmannsdatter, men har problemer med å passe inn i hennes verden. Manus er skrevet av Jo Swerling, Dorothy Howell og Robert Riskin, basert på en fortelling skrevet av Harry Chandlee og Douglas W. Churchill.

Handling[rediger | rediger kilde]

Journalisten Stew Smith møter rikmannsdatteren Anne Schuyler under et oppdrag der han skal skrive en artikkel om broren hennes. Til tross for klasseforskjellen blir de to forelsket, og ender opp med å gifte seg. Anne gjør det klart at Stew må flytte inn i hennes families hus, da hun ikke kan bo i hans enkle leilighet. Stews beste venn og kollega, Gallagher, er glad på hans vegne, selv om hun har følelser for ham.

Det går ikke lang tid før Stew mistrives sterkt i rollen som «herr Anne Schuyler». Hans kone prøver å forandre ham for å få han til å passe bedre inn i hennes verden, men han kjeder seg i de snobbete sosietetsfestene. Det hele topper seg en kveld han er alene hjemme, og inviterer noen venner over til det som skal være en liten fest. Det kommer imidlertid langt flere enn gjester enn planlagt, og festen sklir fullstendig ut av kontroll. Stew trekker seg tilbake på rommet sitt sammen med Gallagher, for å jobbe med et teaterstykke som han har lyst til å skrive basert på ekteskapet hans. Da familien Schuyler kommer hjem igjen blir de rystet over synet som møter dem. Anne blir også rasende over å finne Stew alene sammen med Gallagher. Etter en heftig krangel gjør Anne det klart at han ikke kan gjøre hva han vil i hennes hjem. Dette blir dråpen for Stew som flytter tilbake til sin egen leilighet. Han fortsetter arbeidet med teaterstykket sitt sammen med Gallagher, men har problemer med å finne en passende slutt. Plutselig finner han ut at den mannlige hovedrollen i teaterstykket kan ende opp med å gifte seg med en som han alltid har elsket, uten å ha innsett det. Gallagher skjønner hvem Stew sikter til og gir han en klem.

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

Jo Swerling, Dorothy Howell og Robert Riskin baserte manus på en fortelling skrevet av Harry Chandlee og Douglas W. Churchill. I ettertid har det kommet frem at seks andre jobbet med manus, men disse ble ikke kreditert for deres innsats. Navnene har heller ikke blitt fastslått.[1]

Opprinnelig skulle filmens tittel være Gallagher, oppkalt etter Loretta Youngs rollefigur. For å promotere Jean Harlow gav Howard Hughes, som hun hadde filmkontrakt med, publisitetssjefen i Caddo Company, Lincoln Quarberg, i oppgave å finne et passende kallenavn på henne. Han endte opp med «Platinum Blonde». Hughes overbeviste deretter Columbia Pictures-sjefen Harry Cohn til å endre tittelen på filmen til Platinum Blonde.[2] Caddo Company organiserte også over tre hundre «Platinum Blonde»-klubber over hele USA, og tilbød 10 000 dollar til den som kunne matche Harlows blonde hårfarge. Det ble ikke kåret noen vinner, men salget på blekemidler økte med 35 prosent.[2]

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Skuespiller Rolle
Loretta Young Gallagher
Robert Williams Stew Smith
Jean Harlow Anne Schuyler
Halliwell Hobbes Smythe, butleren
Reginald Owen Dexter Grayson
Edmund Breese Conroy, redaktøren
Don Dillaway Michael Schuyler
Walter Catlett Binji Baker
Claud Allister Dawson, kammertjeneren
Louise Closser Hale Fru Schuyler

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Robert Williams ble hyllet av kritikerne som Hollywoods neste store stjerne, men han døde 34 år gammel av blindtarmbetennelse bare fire dager etter at filmen hadde premiere.[3] Jean Harlow døde av nyresvikt seks år senere, 26 år gammel.

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Filmen ble for det meste godt mottatt av kritikerne. The New York Times mente filmen var et «ganske kaldt komediedrama» og fremhevet filmens manglende samtidsoptimisme grunnet den store depresjonen. Harlows rolletolkning trekkes frem som «overraskende realistisk», mens Williams' rollefigur beskrives som «irriterende».[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Notes for Platinum Blonde (1931). TCM.
  2. ^ a b Stenn, David (1993). Bombshell: The Life and Death of Jean Harlow. Doubleday. ISBN 978-0385421577., s. 66
  3. ^ Biografi om Robert Williams fra IMDB
  4. ^ «Platinum Blonde (1931)», The New York Times.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]