Pierre de Bérulle
| Pierre de Bérulle | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 4. feb. 1575[1] Cérilly | ||
| Død | 2. okt. 1629[2][1][3][4] (54 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, katolsk prest (1599–), katolsk biskop | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Lycée Louis-le-Grand | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Île-de-France | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Pierre de Bérulle (født 4. februar 1575 på slottet Cérilly ved Troyes i landskapet Champagne i Frankrike; død 2. oktober 1629 i Paris) var en fransk teolog, kardinal og første generalsuperior av det franske Oratorium.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Pierre de Bérulle vle født på slottet Cérilly nær Troyes i Champagne, inn i to familier med distingverte magistrater.[5] Château de Cérilly ligger i det moderne departement Yonne, mens landsbyen ved siden av, Bérulle, er i Aube.
Prest[rediger | rediger kilde]
Han studerte ved det jesuittledede Collège de Clermont, og begynte i 1595 med studier ved Sorbonne i Paris. Han ble presteviet i 1599. De åndelige øvelser han gjennomførte i 1602 hos jesuittene ble avgjørende for hans liv. Han støttet kardinal Jacques-Davy Duperron ved hans offentlige stridsdisputaser mot protestanten Philippe de Mornay og ble en leder av motreformasjonen i Frankrike.
Han innførte i 1604 sammen med Barbe Acarie de uskodde karmelittnonner i Frankrike og stiftet i 1611 i Paris etter Filippo Neris forbilde det franske Oratorium (Congregatio Oratorii Jesu et Mariae Immaculatae), en kongregaajon for verdensprester viet til sjelesorg og vitenskap. I 1613 ble det approbert av Paven. Med sin kristosentriske, asketiske og mystiske teologi la han grunnlaget for École française de spiritualité. I midpunktet for hans asketiske vei stod hans betraktninger over Inkarnasjonen - at Gud er blitt menneske.
På oppdrag av det franske hoff var han også aktiv innen politikken. I 1625 forsøkte han i anledning ekteskapet mellom Henrietta Maria av Frankrike og den engelske Karl I av England å bevirke en rekatolisering av England - uten fremgang.
Kardinal[rediger | rediger kilde]
Pave Urban VIII eleverte ham til kardinal den 30. august 1627 (Apostulus Verbi Incarnati). Ved sin École française de Spiritualité utøvet han en veldig innflytelse på det franske kleresi gjennom århundrer. Blant hans disipler var Vincent de Paul, Jean Eudes, Louis-Marie Grignion de Montfort, Charles de Condren og Jean-Jacques Olier.
I 1628 ble han president for Statsrådet. Han forsøkte å samle de katolske krefter i Frankrike, men mislyktes fordi hans motstander, kardinal Richelieu, hadde en egen tilnærming.
Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]
- Oeuvres complètes / Pierre de Bérulle. Paris: Oratoire de Jésus; Les Éd. du Cerf, Paris 1994ff.
- Traité des énergumènes. Troyes 1599.
- Discours de l'état et des grandeurs de Jésus. Paris 1623.
- Correspondance. 3 Bände. J. Dagens, Paris 1937–1939.
- Linus Bopp (utg.): Denkschrift zur Seelenführung. 1957.
- Rudolf Graber (utg.): Unsere Liebe Frau in der Kindheit Jesu. 1957.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Pierre de Berulle, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Pierre-de-Berulle, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Roglo, Roglo person ID p=pierre;n=de+berulle;oc=3[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Pierre Bérulle, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id berulle-pierre, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Ingold, Augustin. "Pierre de Bérulle." The Catholic Encyclopedia. Vol. 2. New York: Robert Appleton Company, 1907. 12 Jun. 2013
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Heribert Bastel: Der Kardinal Pierre de Bérulle als Spiritual des französischen Karmels (= Wiener Beiträge zur Theologie. Bd. 1). Dom-Verlag, Wien 1974, ISBN 3-85351-066-3.
- (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Bérulle, Pierre de, Kardinal» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 558.
- Henri Bremond: Heiligkeit und Theologie. Vom Carmel zu Kardinal Bérulles Lehre. Herausgegeben von Eduard Maria Lange. Pustet, Regensburg 1962.
- Stéphane-Marie Morgain: La théologie politique de Pierre de Bérulle (1598–1629). Publisud, Paris 2001.
- F. Guillén Preckler: „État“ chez le cardinal de Bérulle. Théologie et spiritualité des „états“ bérulliens (= Analecta Gregoriana. Bd. 197 = Analecta Gregoriana. Series Facultatis Theologiae. Sect. B, Bd. 63. Università Gregoriana, Roma 1974.
- Stephen John Wagley: The oratory of France, 1629–1672. A social history. s. n., Toronto 1976 (Toronto, University of Toronta, phil. Dissertation).
- Eugene A. Walsh: The priesthood in the writings of the French school. Bérulle, de Condren, Olier (= The Catholic University of America, Faculty of the School of Sacred Theology. Studies in sacred Theology. Ser. 2, Nr. 21. The Catholic University of America Press, Washington DC 1949 (Likeledes: Washington DC, Catholic University of America, Dissertation, 1949).
- Friedrich Wessely: Die Religiosität des jungen Bérulles. I: Jahrbuch für mystische Theologie. Bd. 11, 1965, 67 ff.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (de) Verk av og om Pierre de Bérulle i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket