Peter Tosh

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Peter Tosh
BushDoctor1978.jpg
Født19. oktober 1944
Grange Hill, Jamaica
Død11. september 1987 (42 år)
Kingston
Beskjeftigelse Sanger, gitarist, komponist, sykkelrytter, sanger-låtskriver
Nasjonalitet Jamaica

Peter Tosh

Peter Tosh (født Winston Hubert McIntosh 19. oktober 1944 i Westmoreland, Jamaica, død 11. september 1987) var en jamaicansk reggaeartist, som i tillegg til sin musikerkarriere var kjent for sitt budskap om Rastafar-I og legalisering av marihuana.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Winston vokste opp hos sin tante og hos sine fettere og kusiner i Kingston, nærmere bestemt i slumområdet Trenchtown.[trenger referanse] Han begynte tidlig å spille musikk, ifølge Tosh selv lagde han sine egne låter og fremførte dem allerede da han var fem år gammel.[trenger referanse]

Som tenåring møtte Tosh Robert Nesta Marley (Bob Marley) og Bunny Livingstone (Bunny Wailer) gjennom sin musikkveileder Joe Higgs. De tre tenåringene fant raskt tonen og begynte snart å komponere musikk sammen. De opptrådte på gatehjørner i Kingston, men det var lite å tjene på det. I 1962 dannet de tre gruppen The Wailing Wailers sammen med Junior Braithwaite og de to korjentene Beverly Kelso og Cherry Smith. Dette var på midten av 1960-tallet så det var den populære musikksjangeren ska som rådet over Jamaica. The Wailing Wailers kom med sin første ska hit «Simmer Down» hvor de ber gjengene og beboerne i Kingston om å roe seg ned og ikke slåss.[trenger referanse] Singelen ble en kjempestor suksess.[trenger referanse] I 1965 brøt de to jentene og Braithwaite med the Wailing Wailers, dermed var de bare tre igjen, Peter, Bunny og Bob.

The Wailing Wailers hadde en pause på midten av sekstitallet. Bob Marley dro til sin mor i USA og kom ikke tilbake til Jamaica før i 1967. På denne tiden var Peter Tosh blitt veldig oppslukt av Rastafar-I, og sine afrikanske røtter.[trenger referanse] Da Marley kom tilbake var både Tosh og Bunny med i Twelve Tribes of Israel, Rastafar-I Movement. Det tok ikke lang tid før Marley også ble oppslukt av de nye ideene og filosofiene.[trenger referanse]

Utover 1970-tallet trengte The Wailing Wailers et gjennombrudd. Da kom de i kontakt med produser Lee «Scratch» Perry. Det tok da ikke lang tid før «Scratch» solgte The Wailing Wailers demoer og opptak til England, riktig nok uten The Wailing Wailers samtykke. Uansett fikk Island Records tak i disse opptakene og ville straks signere de unge rastaene. I 1973 skiftet gruppen navn til bare The Wailers og ga ut sitt debutalbum Catch a Fire.

Senere samme år ga The Wailers ut albumet Burnin, som inneholder låter som bla «Get Up, Stand Up» og «I Shot the Sheriff». Burnin ble en stor suksess på det internasjonale markedet, særlig i Europa. The Wailers hadde flere turneer i Storbritannia på denne tiden. I 1974 bestemte både Peter Tosh og Bunny Wailer seg for å bryte med The Wailers og satse på egen solokarriere. Tosh ble frustrert og skuffet da Island records, som hadde utgitt begge the Wailers album, nektet å utgi soloalbumet hans.

Det tok to år før Peter Tosh endelig fikk utgitt sitt eget soloalbum, Legalize It (1976). Med medlemmene fra The Wailers som band. Albumet slo stort an på Jamaica og coveret på plata ble et symbol på at myndighetene måtte legalisere cannabis.[trenger referanse] Noe myndighetene på Jamaica var svært nær å gjøre i 1976.[trenger referanse] Det som stoppet dem for å gi etter for folkepresset var vestens trusler om sanksjoner.[trenger referanse] Men Tosh ga ikke opp. Året etter kom albumet Equal Rights. Her har Tosh sin egen versjon av «Get Up, Stand Up», og oppfordrer alle som føler seg undertrykket til å kjempe for sine rettigheter. Tosh gir også apartheidstyret i Sør-Afrika så hatten passer med låta «Fight apartheid».

Etter utgivelsen av Equal Rights ville Tosh danne sitt eget faste band. Slik som han hadde i The Wailers, men denne gangen var han vokalist og låtskriver. Bandet Word, Sound and Power ble dannet i 1978. I dette bandet hadde Tosh trommet sammen flere av Jamaicas ypperste musikere.[trenger referanse] Blant andre Sly Dunbar på trommer og bassisten Robbie Shakespeare (Disse to er også kjent som Sly and Robbie). Samme år spilte Tosh og Word, Sound and Power inn sin neste plate i Rolling Stones sitt studio. Albumet Bush Doctor ble utgitt i 1978. Mick Jagger opptrer på albumets første spor og synger duett med Tosh på låta «Walk and Don't Look Back». Dette ble Peter Tosh internasjonale gjennombrudd.

I 1978 holdes også One Love Peace Concert i Kingston på Jamaica. En konsert som ble holdt for å stifte fred i Kingstons slumområder og på Jamaica generelt.[trenger referanse] Mange kjente reggaeartister var invitert til å spille, bla Bob Marley and the Wailers, Culture, Jacob Miller and Inner Circle, Beres Hammond, Dennis Brown og ikke minst Peter Tosh and Word Sound and Power. Mens mange tusener var samlet for å se var også samtlige toppolitikere på Jamaica også til stede.[trenger referanse] Tosh benyttet seg av muligheten til å spille «Legalize It» og tente en «spliff». Flere måneder etterpå ble Tosh arrestert av politiet for besittelse av marihuana. Han ble banket helseløs på politistasjonen og slapp ut så vidt i live noen måneder etter pågripelsen.[trenger referanse] Dette ga Tosh enda mer aggresjon mot det brutale, korrupte styresettet og den skjeve fordelingen kapitalismen skaper i verden.[trenger referanse] Dette samt Rastafar-I kommer til uttrykk i låtene hans og er vel mer eller mindre hans varemerke.[trenger referanse]

Tosh fortsatte samarbeidet med Rolling Stones' platestudio etter fengselsoppholdet og i 1979 er albumet Mystic Man et faktum. To år sener utgis Tosh femte soloalbum Wanted Dread and Alive, som inneholder bla «Rastafar-I Is» og «Reggaemylites». Senere i 1981 trekker Sly og Robbie seg fra gruppa og dermed gikk bandet Word, Sound and Power, i oppløsning. Peter Tosh måtte nå se seg om etter et nytt band.

I 1983 kom Tosh tilbake med nytt band og et nytt album, Mama Africa. Samme år dro Tosh på konsert i Nigeria. Etter dette tok Tosh en pause fra musikken og gikk inn i et slags selv-eksil i Afrika. Her søkte Tosh åndelig veiledning og bodde sammen med tradisjonelle medisinmenn.[trenger referanse] Mens Tosh var i Afrika opptrådte han på anti-apartheid konserter, bla i Lesotho hvor mange tusener sørafrikanere satte livet på spill og snek seg over grensen til Lesotho for å se Tosh.[trenger referanse] Her fremførte han sanger som bla «Fight on» (fra Mystic Man), «Apartheid» (fra Equal Rights),«Equal Rights» (fra samme album) og «Not Gonna Give It Up» (fra Mama Africa).

Tosh returnerte til Jamaica i 1987. Han kom sterkt tilbake etter sitt opphold i Afrika med albumet No Nuclar War. Tosh ble belønnet med en Grammy for beste reggaealbum 1987. 11. september samme år, rett etter at Tosh hadde kommet hjem, brøt tre menn seg inn i huset hans. Bare Tosh og hans kone var alene hjemme til å begynne med, men det kom snart mange naboer og venner som ville prate med Tosh. Det hele endte med at mennene trakk våpen mot Tosh og noen få venner av han som hadde klart å komme seg inn. Til slutt ble det avfyrt skudd. To av skuddene traff Tosh i hodet. Tosh døde like etterpå. En venn av Tosh, disc jockeyen Jeff «Free-I» Dixon, ble også skutt og drept. Flere andre ble også truffet og såret. Den offisielle forklaringen på drapet er at de tre mennene kom for å rane Tosh, men at han ikke hadde noen penger.[trenger referanse] Likevel finnes det flere andre teorier rundt drapet på Tosh. Peter Tosh var gjennom hele sin musikerkarriere en aktiv Rastaman og rettighetsforkjemper.[trenger referanse]

Han etterlot seg ti barn.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

  • Catch A Fire (1973) med The Wailers.
  • Burnin (1973) med The Wailers.
  • Legalize It (1976)
  • Equal Rights (1977)
  • Bush Doctor (1978)
  • Mystic Man (1979)
  • Wanted Dread and Alive (1981)
  • Mama Africa (1983)
  • No Nuclar War (1987)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]