Høyderegioner i geomorfologien

Tjønnholstind, Steinflytind og egga mellom dem tilhører nival høyderegion, mens Nordre Tjønnholet nedenfor ligger i glasial region

Foto: Røraas/Gjørv

Periglasialt landskap med pingoer og polygone iskiler. Nordvestterritoriene, Canada.

Høyderegioner i geomorfologien beskriver hva som kjennetegner ulike landskap med hensyn på erosjonstyper og landformer.

Selv om landskapstypene kan variere mellom ulike verdensdeler, klimatiske forhold og geologiske tidsepoker, er høyden over havet en viktig faktor for å beskrive dem.

Høyderegionene karakteriseres av følgende trekk (fra øverst til nederst).

• Nival – frostforvitring (av latin nix = «snø»): dominerende landformer og spisse tinder og skarpe egger samt store blokkmarker, som blir til gjennom frostsprenging. I mindre bratte områder dominerer jordtyper med permafrost, snøgroper og smeltevannsrenner.
• Glasial – isbreer (latin glacies = «is»): landskap som har opplevd breerosjon, har avrundete former. Typiske landformer er botner, passplatåer, skuringsstriper, sidemorener, U-daler og hengende daler i fjellene samt fjorder eller fjordaktige innsjøer, endemorener, dødisgroper og drumliner i områdene rundt fjellet.
• Periglasial – solifluksjon (gresk perí = «rundt, omkring»): hyppig veksel mellom frost og tining fører til bevegelse av bakken og sortering av sedimentet. I bratte områder fører dette til at sedimentet «kryper» langsomt nedover og danner terrasse- eller pølseformede strukturer. I mindre bratt terreng oppstår strukturmark. Den nedre grensen for periglasiale landformer er der vegetasjonen er tett nok for å forhindre solifluksjon.
• Kollin-montan – vannerosjon (latin collis = «bakke» og mons = «fjell»): nedenfor høyfjellssonen dominerer vannets eroderende kraft. Typiske landformer er her V-daler, gjel og avrundete åskammer.

Man kan finne landformer som tilhører ulike geomorfologiske høydesoner på ett og samme sted, noe som skyldes at landformene oppsto i forskjellige geologiske tidsepoker. Den glasiale sonen strakk seg en gang ned til landskap som i dag ligger i den kollin-montane sonen, et eksempel er at V-daler kan forekomme i større U-daler.