Solifluksjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kranslignende landformer dannet ved solifluksjon i De sveitsiske alper, i nasjonalparken Parc Naziunal Svizzer.

Solifluksjon, flytjord eller jordsig er massebevegelse av oppbløtt jord som er i sakte sig. Det er en karakteristisk transportprosess i periglasialt miljø. Solifluksjon skjer der det er skrånende terreng, frossen jord som tiner og frigjør mye vann eller det ellers er rik tilgang på overflatevann, leir- og siltholdig jord, og samtidig lite vegetasjon som kan hindre jordsiget. Solifluksjon er særlig knyttet til fjellområder og polare områder med leirholdig morene og sparsom vegetasjon.

Synlige tegn på solifluksjon er opptil meterhøye valker og tunger av jord i skrånende terreng. Landformene skapes fordi det øverste jordlaget siger med høyere hastighet enn lag lengre ned. Dette vil spesielt være tilfelle når det øverste jordlaget er tinet mens lag lengre ned har tele eller permafrost. På Spitsbergen er hastigheter på 5–12 cm/år målt i skråninger med helning på 7-15°.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Sulebak, J. R., & Sjøstrøm, K. H. (2007). Landformer og prosesser. En innføring i naturgeografiske tema. Fagbokforlaget, Bergen.