Per Askim
| Per Askim | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. feb. 1881[1][2][3] Moss | ||
| Død | 8. mars 1963[1][3] (82 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Offiser | ||
| Utdannet ved | Sjøkrigsskolen | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Krigskorset med sverd og flere andre | ||
| Troskap | Norge | ||
| Våpenart | Sjøforsvaret | ||
| Deltok i | forsvaret av Norge i 1940 | ||
Per Askim (født 24. februar 1881 i Moss, død 8. mars 1963 i Oslo) var en norsk sjømilitær offiser. Han var sjef for panserskipet «Norge» 9. april 1940 da dette ble torpedert på Narvik havn og deltok, som eneste norske medlem, i den allierte militærkommisjon, som sikret tysk kapitulasjon i Norge ved midnatt 8.–9. mai 1945.
Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]
Askim tok militær utdannelse og ble i 1901 sjøoffiser. Han ble forfremmet til premierløytnant i 1904, ble kaptein i 1910 og i 1935 kommandørkaptein.[4]
Fra 1930 til 1939 var han sjøkyndig avdelingssjef i Fyrvesenet. Han var i mellomkrigstiden også engasjert i internasjonalt maritimt arbeid. Han var 1928–1930 medlem av den internasjonale komité for signaler til sjøs og i 1934 deltok han i den internasjonale komitéen for oppmerking av kysten, begge i London. Videre deltok Askim under radiofyrkongressen i Stockholm i 1933. Askim forfattet også en rekke bøker om sjøfartsforhold.
Forsvaret av Narvik 9. april 1940[rediger | rediger kilde]
I 1939 ble Askim hentet tilbake til Sjøforsvaret for å bli sjef for panserskipet «Norge». I 1940 ble han utnevnt til sjef for Ofotavdelingen. Ved Tysklands angrep på Norge 9. april 1940 deltok Askim som sjef for panserskipet «Norge» og sjef for 3. Sjøforsvarsdistrikt, i forsvaret av Narvik. «Norge» lå inne i Narvik havn da Askim beordret ild mot de angripende tyske skip. «Norge» rakk å avfyre flere skudd og påføre de to angripende fiendtlige skip skade før det selv ble rammet av to torpedoer og gikk ned med et tap på 101 mann. Askim tilbrakte en og en halv time i sjøen før han ble reddet og brakt til sykehus i Narvik.
Washington, London og Lillehammer[rediger | rediger kilde]
Askim forlot senere i 1940 Norge til Storbritannia, for å fortsette krigsinnsatsen der. Han var om bord i DS «Ariadne» som ble senket av tyske fly. I 1940 ble han forfremmet til kommandør. Han var fra 1940 til 1943 marineattaché ved Norges ambassade i USA. I 1943 ble han forflyttet til London, der han ble sjef for planleggingskontoret i Forsvarets Overkommando. Da den tyske overkommandoen i Norge kapitulerte ved midnatt 8. til 9. mai, var Askim eneste norske medlem i militærkommisjonen, som var sendt over fra Skottland for å overlevere de alliertes kapitulasjonsbetingelser og ordrer til den tyske øverstkommanderende general Böhme på Lillehammer.[5]
Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]
I mai 1945 ble Askim utnevnt til sjef for Marinekommando Øst, en posisjon han hadde til desember samme år. Etter krigen var Askim i årene 1946 til 1949 sjømilitært medlem av den militære undersøkelseskommisjonen regjeringen nedsatte for å undersøke militære forhold før og under krigen i 1940.[6]
Den 12. april 1953 avduket Askim et monument i Narvik over de 282 fra panserskipene «Norge» og «Eidsvold», som omkom 9. april 1940.[7]
Etter krigens slutt gjenopptok Askim arbeidet i Fyrvesenet, der han arbeidet til han gikk av med pensjon i 1952. Askim døde i Oslo i 1963.
Utmerkelser[rediger | rediger kilde]
|
Utmerkelser
|
For sin innsats 9. april 1940 ble Askim av kongen i statsråd 18. desember 1942 dekorert med Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd, for på en særlig fremragende måte å ha ytt Norges forsvar meget stor tjeneste. I anbefalingene som lå til grunn for tildelingen heter det at «Kommandør Askims plikttroskap og tjenstlig innsats er et lysende eksempel for Sjøforsvarets personell og den håpløse kamp i Narvik er en ærefull bedrift for en sjef som tør ta ansvar i en skjebnestund.»[8]
Askim ble også tildelt Deltagermedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Han ble utnevnt til kommandør av Den britiske imperieordenen, av den franske Æreslegionen og av USAs Legion of Merit og ble utnevnt til ridder av Dannebrogordenen. Askim ble også tildelt det franske Krigskorset, Croix de guerre.
Bibliografi[rediger | rediger kilde]
- Engelsk-norsk maritim-teknisk ordbok, Oslo: Grøndahl, 1953 med senere utgaver inntil 1973.
- Det tyske angrep på Narvik: kommandør Askims beretning, Oslo: Grøndahl, 1947.
- Norsk-engelsk maritim-teknisk ordbok, Oslo: Grøndahl, 1936 med senere utgaver inntil 1984.
- Oslo skoleskib. 50 årsjubileum l931, Oslo: Oslo skoleskibinstitusjon, 1931.
- Beretning om Den norske sjøkrigsskoles virksomhet 1817-1917. Utarbeidet etter offentlig opdrag som festskrift i anledning av sjøkrigsskolens 100 aars-jubileum den 27. oktober 1917, Kristiania, 1917.
- Lærebok i Sjømandskap, utarbeidet ved offentlig foranstaltning til bruk i Sjøkrigsskolens nederste avdeling, Kristiania: H. Aschehoug, 1916-1917.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Per_Askim[Hentet fra Wikidata]
- ^ Krigsseilerregisteret, norsk krigsseileregister person-ID 222457, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som eg. Petter Askim, Norsk biografisk leksikon ID Per_Askim, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Harald Gram og Bjørn Steenstrup: Hvem er hvem? 1955, Oslo: H. Aschehoug & Co, 1955, s. 31.
- ^ «Da general Bøhme måtte gi fra seg kommandoen i Norge», VG, 10. november 1945, s. 1; kapitulasjon i 1945 Arkivert 19. februar 2007 hos Wayback Machine., Norsk Krigsleksikon 1940–1945, Norgeslexi.
- ^ «Grunndigere gransking av militære myndigheters forhold krigstiden», VG, 26. januar 1946, s. 6.
- ^ Minnestøtta over de falne fra panserskipene Norge og Eidsvold[død lenke], Kulturminneløypa.
- ^ Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, redigert av Erik Gjems-Onstad, Oslo: Grøndahl Dreyer, 1995, s. 89.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Harald Gram og Bjørn Steenstrup: Hvem er hvem? 1955, Oslo: H. Aschehoug & Co, 1955, s. 31.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Bjørn Bjørnsen: «Fra time til time», Aftenposten, 9. mars 1990.