Peer Gynt (1934)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Peer Gynt
orig. Peer Gynt
Generell informasjon
SjangerDrama
Utgivelsesår1934
Prod.landTysk
Lengde113 min.
SpråkTysk
Bak kamera
RegissørFritz Wendhausen
ProdusentGuido Bagier
–––
Adolf Essek
(produksjonsleder)
ManusforfatterJosef Stolzing-Czerny
Richard Billinger
Fritz Reck-Malleczewen
Basert påHenrik Ibsens skuespill Peer Gynt
MusikkGiuseppe Becce
(etter motiver av Edvard Grieg)
SjeffotografCarl Hoffmann
(bildeteknisk overledelse)
KlippCarl Otto Bartning
Ella Ensink
Foran kamera
MedvirkendeHans Albers
Lucie Höflich
Marielouise Claudius
Olga Tsjekhova
Annen informasjon
FilmformatSvart-hvitt
Prod.selskapTonfilm-Fabrikations GmbH
(Berlin)
Bavaria Film AG
(München)
Premiere7. desember 1934
(Tyskland)
Eksterne lenker

Peer Gynt er en svart-hvitt tysk dramafilm fra 1934, regissert av Fritz Wendhausen. Manuset ble skrevet av Josef Stolzing-Czerny og Richard Billinger, fritt etter Henrik Ibsens skuespill med samme navn. Hans Albers spiller tittelrollen.

Dette var den andre tyske filmatiseringen av Ibsens skuespill. En tysk Peer Gynt-stumfilm i to deler fra 1918 ble regissert av Victor Barnowsky.

Peer Gynt er i Tyskland et spesielt elsket litterært materiale. Nasjonalsosialistene fremmet av rasistisk-ideologiske grunner en stor kjærlighet til «nordisk» materiale. Denne filmversjonen ble stemplet som «kunsterisk verdifull».

Om filmen[rediger | rediger kilde]

Filminnspillingen startet i andre halvdelt av august 1934. Utendørsopptak ble gjort i Gudbrandsdalen og i Kairo, London pluss havna i Hamburg.

Mørkhudede Zacha Ahmed, som spilte eksotiske kvinner i tyske filmer og som medvirker i den afrikanske scenen, var en skuespillende danser. Rollen som Tatjana ble særskilt skrevet inn for den østerrikske sangeren Lizzi Waldmüller. For Richard Révy (senere Richard Ryen) ble dette hans siste filmrolle i Nazi-Tyskland. Han flyttet senere til USA.

Handling[rediger | rediger kilde]

Peer Gynt er en kraftig, ung norsk bondegutt og kvinnebedårer, ofte overmodig og full av fantasier i hodet. Én dag treffer han Solveig under en bryllupsfeiring. Den unge jenta er akkurat det motsatte av ham: stille, tilbakeholden og mild. Motsetninger tiltrekker hverandre og den unge uduglingen, som lar farsgården forfalle, blir raskt betatt av Solveig. Når Peers mor Aase én dag dør, er Solveig ved hans side og trøster ham, men nå er det ikke lenger noe som holder ham tilbake til dette bortgjemte ensomme stedet. Muligheten til å slippe unna bondelandets tranghet og å lære å kjenne verden, er der nå. Peer drar til USA, noe som bestandig har vært hans drøm. Selv ikke Solveigs hengivenhet kan holde ham tilbake, men den trofaste sjelen lar ham reise og lover å vente på ham.

Litt senere har Peer Gynt funnet et skip, som er klar til å la ham mønstre på som jungmann. Det eies av den fornemme baronesse Agga, som med sin ledager Parker vil heve en skatt. Ingen eventyrer kan motstå dette. Peer tar baronessen til fange og dykker snart etter skatten. Til Parkers misnøye blir Peer lagt til som den tredje forretningspartneren. Baronessen tillater ham dermed ikke bare å få makt og penger, men fører ham også inn i de såkalte «finere kretsene».

Litt senere eier den norske parvenyen sitt eget Peer-Gynt-Company og en rekke skip, som frakter gods over de syv verdenshavene. Tiden har kommet for at Peer kvitter seg med sine to partnere, som han stadig føler er plagsomme.

Peer Gynts karakter begynner å forandre seg. Jakten på penger, berømmelse og makt bestemmer hans handlinger - og fremdeles kan han ikke la være å løpe etter hvert eneste kvinneskjørt. Peer er snart aktiv på andre økonomiske områder: Han starter eksempelvis graving etter kopper i Afrika og oppfører byer. Et arabisk opprør, som truer hans eiendommer, bekjemper han egenhendig. Snart kontrollerer han store deler av «det sorte kontinent» økonomisk. Først etter at Peer under en sandstorm redder livet til en døende arabisk jente med navn Anitra kommer han til seg selv. Ekte følelser, som har vært begravet siden avskjeden med Solveig blir blottlagt. Dette opplever Peer senest når hans hus blir ødelagt under en feiring til hans ære av den illsinte lokalbefolkningen, som verken elsker arabere eller ei arabisk jente. De innfødte bortfører også Anitra.

Umiddelbart før hadde Peer truffet en avgjørelse, som skulle bli en fullstendig kuvending i hans liv. Han har kommet til en vidtgripende erkjennelse: «Jeg har erobret verden og mistet meg selv». Peer gir bort eiendelene sine til medarbeiderne. Nå står han der med ingenting - men helt annerledes enn planlagt. For å redde sin nye kjærlighet vandrer Peer gjennom ørkenen om nettene, alltid på utkikk etter Anitra. Han går seg vill og blir ranet. Revet og liggende på bakken når Peer til slutt ei havnekneipe. Der treffer han sjøfolk fra hjemstedet. Peer blir klar over at det ikke lenger er noe som holder ham igjen i Afrika. Sjøfolkene tar ham med på sitt skip. Målet er Norge.

Når Peer returnerer hjem til familiegården har han blitt gammel og trett, en skrøpelig mann. Tross alle forventninger er ikke familiegården forkommen. Marken har blitt dyrket og huset er gjort i stand. Foran huset sitter en kvinne. Det er Solveig. Som hun en gang lovet, har hun ventet på ham. Først nå vet Peer virkelig å sette pris på sann lykke og lojalitet og den ubetingede kjærligheten til den hjemlige jorda.

Rolleliste[rediger | rediger kilde]

  • Hans Albers - Peer Gynt
  • Lucie Höfflich - Aase, Peers mor
  • Marieluise Claudius - Solveig
  • Ellen Frank - Ingrid
  • Olga Tsjekhova - Baronesse Agga
  • Lizzi Waldmüller - Tatjana
  • Zehra Ahmed - Anitra
  • Richard Révy - Gunarson
  • Hans Schultze - Aslak smed
  • F.W. Schröder-Schrom - Solveigs far
  • Leopoldine Sangora - Solveigs mor
  • Friedrich Kayßler - Kinsley
  • Otto Wernicke - Parker
  • Fritz Odemar - Silvan
  • Fred Døderlein - Mats Moen
  • Minna Höcker-Behrens - Fru Rink
  • Philipp Veit - Landstryker
  • Magda Lena - Bondekone
  • Willem Holsboer - John Bless
  • Armand Zaepfel - Kaptein
  • O.E. Hasse - Styrmann
  • Viktor Bell - Ben, tjeneren
  • Emilie Short - Gammel kvinne hos Aase
  • Elise Aulinger - Ingrids mor
  • Max Bayrhammer - Bankdirektør
  • Cornelius Booth - Journalist
  • Walter Gross - Journalist
  • Wolfgang Fritsch - Skogoppsynsmann
  • Kurt Hagen - Maharaja
  • Ferdinand Marian - Sjeik
  • Willy Rösner - Vert
  • Ludwig Schmitz - Gullsmed
  • Walter Schuller - Besøkende på travbane
  • Alfons Teuber - Skipsgutt

Anmeldelser[rediger | rediger kilde]

I Österreichischen Film-Zeitung fra den 22. desember 1934 kan man på side 3 lese:

Hans Albers hadde

Sitatmulighet til å utforme en helt usedvanlig effektiv rolle, som bringer flerfoldig prestisje til skuespillerevnene. Hvorvidt han nå spilte den unge Peer Gynt som overmodig, livsglad, pralende bondegutt, som ser seg om i den vide verden, eller [den] senere Peer Gynt som finansdiktator og fullendt verdensmann, og til slutt den hjemvendte verdenstrøtte, aldrende mannen, som for sent innser hvor lykken ventet på ham - skuffer Hans Albers sine mange tilhengere i ingen faser av denne rollen (...) Dr. Fritz Wendhausen har iscenesatt en meget virkningsfull, festlig og variert film, hvis praktfullt fotograferte opptak blir ledsaget av Griegs musikk.[1]Sitat

Signaturen A.B.W slaktet i Wiener Zeitung 23. desember 1934 dette forsøket på en kunstnerisk forening av dikt og film:

SitatStilt overfor denne grusomme lemlestelsen er det ikke lett å ha en upartisk holdning. (…) Om det i det minste én gang, bare én gang i en eneste scene, hadde vært et lite snev av [Ibsens] vakre dikteriske landskap... Stilt overfor denne nærmest overveldende teksten måtte det da vært mulig å foreta en bevisst beskjæring og finne en form som beveget seg i henhold til det muliges lover. Men bransjens toskeskap er så stor at den fra storhetens høyder bare makter å plukke ut utsvevende fantasier, og mener enkelt at det på grunn av filmens springende omfang gjør det tilstrekkelig å framstille Peer Gynts omvekslende hell så teatralsk. Skuespilleren slokner fullstendig som person, plaget som han er av [sitt] objekt. Eller, som i dette tilfellet, redusert til en bevegelig illustrasjon av et fotografi som holdes opp gjentatte ganger, snart nært, snart fjernt.[2]Sitat

Oskar Kalbus vurderte i boka Vom Werden deutscher Filmkunst de rasistisk-ideologiske motivene i det tredje riket, som fastsatte nærheten til det «nordiske» stoffet», og kom til ulike vurderinger av enkelte avsnitt i denne Gynt-filmen:

SitatPulserer dette nordiske blod også i filmen «Peer Gynt»? Ikke i hele filmen! Og dermed faller også filmverket fra hverandre i flere deler: På den første delen, Peer Gynts lengsel etter verden i morens trange og fattigslige hytte og på de omkringliggende fjellene, engene og elvene, puster Ibsens nordiske fantasi, kanskje endog også på filmens slutt: Peers hjemvendelse til Solveig og hjemstedet. Alt annet er så Ibsen-fremmed at det ikke blir så mye mer igjen av den opprinnelige Peer Gynt-skikkelsen. Den andre delen, Peer Gynts kamp om penger og makt, viser en ny «Peter Voß, milliontyven», med en stil som «Hoppla, nå kommer jeg», og fjerner seg derfor langt fra seriøs og dyp kunst; også den afrikanske delen, som bringer resignasjon, er svak og blass, noe den også allerede er i originalverket (...) Så er ikke bare Hans Albers herlig og overveldende i første del og i filmens slutt; han vokser vel så godt som aldri fra seg selv. Hans unge Gynt, en praktkar, uhemmet i sin styrke og i sin humor, og som livets skipbrudne [er] inntrengende og uforglemmelig, liksom også Lucie Höfflichs kunst i hennes berømte dødsscene (Aases død). Liker man også foretaket med å gjengi Ibsens mektige nordiske Faust på film, møtt med tusenvis av forbehold, så forblir alltid store deler av filmverket en bragd, og i første rekke skuespilleren Hans Albers og regissøren Dr. Fritz Wendhausen. [VOM WERDEN DEUTSCHER FILMKUNST 2. TEIL: DER TONFILM, Berlin 1935, s. 116 f.]Sitat

Bogusław Drewniak analyserte forkjærligheten for skandinaviske forfattere, som ble fremmet i det tredje rike, på grunnlag av filmen Peer Gynt ut ifra et etterkrigssynspunkt:

SitatI Tyskland hersket det tradisjonelt en stor interesse for skandinavisk litteratur. Med rett krevde Tyskland å ha bidratt vesentlig til den skandinaviske litteraturens verdensbetydning. I «blodsfellesskapet»s tegn lette Det tredje rike etter dette faktum for å utnytte sine politiske og rasistiske mål. Så var f.eks. Ibsen som en «veiviser for den nordiske sjel» og en «applaudør av føreridealet». Det var fem Ibsen-filmatiseringer i Det tredje rikes tid: et rekordtall. Ibsens spesielt høyt ansette drama, «Peer Gynt», i Tyskland ikke sjelden jamført med «Faust», skaffet seg på den tiden også en spesiell plass gjennom dette, siden én av oversetterne, Dietrich Eckart, hadde blitt Hitlers eneste nære venn. Ikke sjelden ble Peer Gynt-oppsetningene til direkte propaganda-tilstelninger for NSDAP. For å få den i bunn og grunn udramatiske strukturen til dette diktet, rotfestet som det er i epikken, og rikeligheten av dens korte enkeltbilder (på samme måte var det på teateret) til å føye seg etter filmens lover, var det ikke bare behov for sterke impulser fra skuespillere og regissør, men også fra et - med tanke på det filmatiske - godt utformet filmmanus. Kritikerne (...) var delt i sine uttalelser, publikum var heller tilbakeholdent. [Der deutsche Film 1938–1945 Ein Gesamtüberblick, Düsseldorf 1987, s. 563 f.]Sitat

Das Lexikon des Internationalen Films var kort og konsis:

Sitat...bare en klisjérik, blass eventyrfilm.[3]Sitat

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Österrichischen Film Zeitung, 22. desember 1934, s. 3
  2. ^ Wiener Zeitung, 23. desember 1934, s. 14
  3. ^ Brüne, Klaus (red.): Lexikon des internationalen Films, bind 6, s. 2918. Reinbek bei Hamburg, 1987

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]