Pedro Caro y Sureda

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pedro Caro y Sureda
Pedro Caro y Sureda, marqués de la Romana (Museo del Prado).jpg
FødtPedro Caro y Sureda
2. oktober 1761
Palma
Død23. januar 1811 (49 år)
Cartaxo Municipality
Utdannet ved Universitetet i Salamanca
Beskjeftigelse Militær
Nasjonalitet Spania
TroskapSpania
Tjenestetid1775 – 1811
Militær gradGeneral
KommandoerDivisión del Norte
StillingCaptain General of Catalonia
Deltok iDen amerikanske uavhengighetskrigen
Revolusjonskrigene
Napoleonskrigene

Pedro Caro y Sureda (født 2. oktober 1761, død 23. januar 1811) var en spansk adelsmann (3. marki av Romana, vanligvis benevnt som det) og general, mest kjent i ettertiden for hvordan han og hans underlagte spanske soldater i 1808 flyktet fra Danmark for å slutte seg til den spanske selvstendighetskrigen mot Frankrike.

Bakgrunn og unge år[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Palma de Mallorca, foreldrene var adelige og han fikk sin utdannelse i Frankrike. Ved farens død fikk han av kong Karl III av Spania en stilling i den spanske marinen. Han studerte så ved Universitetet i Salamanca og begynte ved Seminario de Nobles i Madrid. Som mange spanske offiserer fra Napoleonstiden tjenestegjorde Romana i sin ungdom på amerikansk side under den amerikanske uavhengighetskrigen. I 1783 deltok han i gjenerobringen av Menorca fra britene. I de siste månedene av krigen ble han beordret til å delta i blokaden av Gibraltar. Romana trakk seg tilbake fra det militære etter krigen mot britene og begynte å reise rundt i Europa. Mye tyder på at han ble utsendt som diplomat og spion, en virksomhet hvor hans kunnskap om andre språk var svært nyttig.

Revolusjons- og napoleonskrigene[rediger | rediger kilde]

Romana gikk tilbake til det militære i 1793 som oberst i kavaleriet og kjempet mot Frankrike i den første koalisjonskrigen. Han tjenestegjorde først under sin onkel, general Ventura Caro og ble forfremmet etter å ha utmerket seg som en dyktig offiser. Selv om krigen endte dårlig for Spania og landet måtte underkaste seg Frankrike, ble Romana utnevnt til teniente-general. Han ble utnevnt til kaptein-general i Catalonia i 1802 og kommandant for ingeniørkorpset i 1805.

Kong Karl IV av Spania ble under sterkt press fra Napoleon i 1807 ledet til å avgi en infanteridivisjon med veteraner til de franske styrkene i Tyskland. Romana ble utnevnt til kommandant over denne norddivisjonen (spansk: División del Norte) og i 1807 og 1807 gjorde styrken garnisjonstjeneste i Hamburg og senere i Danmark, under kommando av den franske marskalken Jean Baptiste Bernadotte.

Flukten fra Danmark[rediger | rediger kilde]

Da den spanske selvstendighetskrigen brøt ut i 1807, hadde Romana hemmelige diskusjoner med britiske representanter for å få fraktet han og styrken hans tilbake til Spania. Grunnlaget for at divisjonens flukt ble en suksess blir i hovedsak tilskrevet Romanas evne til å skjule operasjonen og hans organisatoriske dyktighet. Den 27. august 1808 gikk minst 9 000 mann av divisjonens totale styrke på 15 000 mann ombord i britiske skip og unnslapp til Spania. Flukten medførte at Bernadottes styrke ble sterkt redusert i en kritisk periode for Frankrike under Napoleon.

General Romana og hans styrker ankom Santander for å forsterke fronten i Cantabria, og den 11. november 1808 fikk Romana kommando over arméen i Galicia. Det første slaget ble et sviende tap; styrken som ble kommandert av general Blake ble utslettet samme dag. Den 26. november tok Romana faktisk kommando over restene av styrken, totalt 6 000 mann.

Med denne styrke deltok han i trefninger for å dekke general John Moores retrett vestover til La Coruña. Med sine begrensede styrker utførte Romana mindre angrep på de franske styrkene i 1809. Disse angrepene var suksessfulle og hans styrker klarte å forstyrre de franske styrkene og nedkjempe isolerte garnisoner, som den i Villafranca del Bierzo. Etter det franske nederlaget ved Puente San Payo den 6. juni 1809 ga den franske marskalk Soult opp sitt forsøk på å gjenerobre Galicia. Da Soult rykket frem mot britene i Portugal brukte Romana anledningen og drev de franske styrkene ut av Asturias.

General Romana ble den 29. august 1809 utnevnt til den sentrale juntaen (spansk: Junta Suprema Central) og var med der inntil 1810. Han returnerte så til militære operasjoner under general Wellington, men døde plutselig den 23. januar 1811 mens han forberedte unnsetning av Badajoz. Ved siden av Castaños var Romana den spanske general som Wellington mest respekterte og stolte på. Ved nyheten om hans død skrev Wellington: «tapet av han er det største som saken kunne lide».

General Romana har blitt gitt æren for slottet ved Bendinat.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chandler, David G. (1995), The Campaigns of Napoleon, Simon & Schuster, ISBN 0-02-523660-1
  • Longford, Elizabeth. (1969) Wellington: The Years of The Sword. New York: Harper and Row Publishers

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]