Peder Gaarder
| Peder Gaarder | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 23. apr. 1814 Alstahaug kommune | ||
| Død | 5. aug. 1883[1] (69 år) Christiania | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, jurist | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Peder Krabbe Gaarder (født 3. april 1814 i Alstahaug, død 5. august 1883 i Kristiania) var en norsk jurist som skrev om rettslære og var statsrevisor.[2]
Han var sønn av Poul Frederik Gaarder (1778–1862) og Christine Helene Margrethe Heltzen (1780–1853). Faren var prest og moren var av slekten Heltzen. Farfaren derimot var fra Odalen.[3] Oppvoksten var på Alstahaug prestegård, like ved Alstahaug kirke der Petter Dass hadde jobbet før en gang.
Etter examen artium i 1831 tok han cand.jur. fra Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania i året 1838. Noen jobber ble det, blant annet som sakfører på Helgeland i 1843,[4] før han i 1848 ble overrettsprokurator i Christiania stiftamt. På dette tidspunkt hadde han allerede rukket å utgi ei den gang kontroversiell bok om hvordan man tolker Norges Grunnlov. Fra 1851 var han statsrevisor og gjorde omtrent det samme som Riksrevisjonen gjør i dag. Fra 1882 til sin død i 1883 var han leder av riksrevisorkollegiet, det vil si riksrevisor.
I 1853 giftet han seg med Maren Sophie Caroline Gundersen (1830–79) og de fikk en rekke barn.[3]
Skrifter
[rediger | rediger kilde]- Fortolkning over Grundloven og de øvrige Love, som danne Norges Riges offentlige Ret, 1845.
- Bernhard Dunker (1845). Om den Norske Constitution: Bemærkninger foranledigede ved P.K. Gaarders "Fortolkningover Grundloven". Christiania. [Tilsvar fra regjeringsadvokaten til den ovenfor nevnte «Fortolkning...»]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Store norske leksikon, oppført som Peder Krabbe Gaarder, Store norske leksikon-ID Peder_Krabbe_Gaarder[Hentet fra Wikidata]
- ^ Peder Gaarder i Norsk biografisk leksikon.
- ^ a b Erik Berntsen, Peder Krabbe Gaarder fra vestraat.net, sist lest den 9. september 2015.
- ^ Gaarder, Peder Krabbe i Norsk Forfatter-Lexicon, 1814–80, s. 354.