Pavel Bermondt-Avalov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pavel Bermondt-Avalov
Bermont-Avalov.jpg
Født4. mars 1877[1]
Tbilisi[2]
Død27. januar 1974[1] (96 år)
New York[3]
Beskjeftigelse Krigsherre, skribent
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet
Utmerkelser 4. klasse av Sankta Annas orden

Pavel Rafalovitsj Bermondt-Avalov (russisk: Павел Рафалович Бермонт-Авалов; Avalov er russisk for det georgiske Avalishvili) (født 4. mars 1877 i Tbilisi i Det russiske keiserdømme, død 27. januar 1974 i New York i USA) var en russisk ussuri-kosakk og krigsherre. På morssida nedstammet han fra den georgiske adelsfamilien Avalishvili.

Bermondt-Avalov ble utnevnt til å lede den tyskopprettede russiske hæren, senere kjent som bermontierne, som skulle slåss mot bolsjevikene i den russiske borgerkrigen, men siden han trodde at kommunistene ville bli beseiret uten hans hjelp, bestemte Bermondt-Avalov seg for heller å gå til åtak på de nylig selvstendige landa Litauen og Estland. Hans "russiske spesialkorps" skal ha bestått av 50 000 mann, for det meste baltiske tyskere, men også noen russiske krigsfanger rekruttert fra tyske fangeleirer, men det besto sannsynligvis ikke av mer enn 20 000 stridende. Bermondt-Avalov var en av få antikommunistiske generaler som åpent propaganderte monarkistiske ideer.

Bermondt-Avalov ble forfremmet til generalmajor i 1918. Han tok kontrollen over Den hvite armés styrker i Baltikum fra prins Anatolij Liven, som kommanderte en del av den baltisk-tyske hæren. I 1919 slo han sammen styrkene sine med generalmajor Rüdiger von der Goltz' styrker, som dermed utgjorde den såkalte "vestlige frivillige hær" (Западная добровольческая армия), som forsøkte å erklære "den vestlige sentralregjeringa" i Riga. Bermontinerne klarte å ta en stor del av Samogitia og Vest-Latvia og inntok Riga, men ble siden beseiret av den litauiske og den latviske hæren, med hjelp av estiske styrker. Disse baltiske hendelsene bidro til å bygge opp Avalovs allerede eksisterende rykte som en eventyrer.

Pavel Bermondt-Avalov emigrerte deretter til Vest-Europa, hvor han ga ut en memoar-bok. Han døde i New York i 1974.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 29. apr. 2014
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 15. des. 2014
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014