Passacaglia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Passacaglia, passacaille eller pasacalle (spansk pasar una calle «spasere gatelangs») var opprinnelig en spansk folkedans. På 1500-tallet kom dansen til Frankrike og Italia hvor den ble oppført scenisk.

Som musikkform er passacagliaen ofte, men ikke alltid, basert på en bass-ostinat i tredelt takt, vanligvis med en alvorlig og mollpreget karakter.

Den mest kjente passacaglia fra barokken er Johann Sebastian Bachs Passacaglia i c-moll for orgel (BWV 582). Også «Crucifixus» fra Messe i h-moll er bygd opp som en passacaglia.

Siden senromantikken ble det under innflytelse av Bach skrevet atskillige orgelpassacaglier, ofte med en påfølgende fuge. Også nyklassisistiske komponister benytter seg gjerne av formen. Viktige eksempler er:

Dmitrij Sjostakovitsj skrev noen langsomme satser i større verk på passacaglia-formen: 2. klaversonate, 8. symfoni, 2. klavertrio, 1. fiolinkonsert. Videre er Passacaglia d-moll op. 1 av Anton Webern og 4. sats av Johannes Brahms' 4. symfoni kjente orkesterpassacaglier.

Her er tema til en passacaglia av Sjostakovitsj (preludium nr 12 i giss-moll fra 24 preludier og fuger, op. 87):

Passacaglia Shostakovich op. 87 no. 12.png

Passacaglia og chaconne[rediger | rediger kilde]

Passacaglia er nestae identisk med chaconne. Det kunne diskuteres hvorvidt den ene begynner med opptakt, men ikke den andre. Videre om den ene er en harmonifølge og den andre en bassmelodi. I alle fall er chaconne som gjerne oppleves som nærmest identisk med passacagliaen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Thomas Schmitt: Passacaglio ist eigentlich eine Chaconne. Zur Unterscheidung zweier musikalischer Kompositionsprinzipien. I Frankfurter Zeitschrift für Musikwissenschaft Årgangn 13 (2010), s. 1–18 (online, PDF, 364 KB)
  • Markus Grassl: «Passacaglia» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.