Partene i arbeidslivet

Partene i arbeidslivet er et begrep som vanligvis refererer til arbeidstakerne eller deres organisasjoner på den ene side, og arbeidsgiverne eller deres organisasjoner, på den andre side. Retten til å organisere seg står sterkt i det norske lovverket. Partene i arbeidslivet representerer derfor mange både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden.

Partsbegrepet

I arbeidslivet er det allment akseptert at arbeidsgiverne og de ansatte i mange tilfeller kan ha ulike interesser. Det vanligste eksempelet på dette er lønn: Mens de ansatte ønsker å tjene mest mulig på å jobbe ved virksomheten, ønsker også arbeidsgiver å tjene mest mulig på at de ansatte jobber ved virksomheten.

For på en hensiktsmessig måte å forhandle om og inngå bindende avtaler om hvordan de uenigheter som måtte oppstå skal reguleres, har de to partene organisert seg i ulike organisasjoner. I Norge omtales disse organisasjonene gjerne som «partene i arbeidslivet».

Begrepet «partene i arbeidslivet» viser bare til arbeidsgivere og arbeidstakere når de på samme tid opptrer samlet på hver sin side gjennom en arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjon.^{[trenger referanse]} Dette betyr at det i prinsippet kan være snakk om forskjellige arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner fra gang til gang, men når dette begrepet brukes, har organisasjonene som oftest i tillegg koordinert seg på hver sin side slik at alle opptrer samlet. Dette skjer formelt, eller uformelt, og som minimum innen yrkesområder der forskjellige arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner er dominerende. Denne koordineringen mellom partene på hver sin side, skyldes nok at ingen av organisasjonene ønsker at dette begrepet skal misbrukes.^{[trenger referanse]}

Partene

I arbeidslivet er det tradisjonelt to parter: Arbeidsgiverne og arbeidstakerne. I tillegg har i Norge staten ofte opptrådt som en tredjepart ved særlig store og viktige tariffoppgjør. Ved at staten involverer seg som en «tredjepart» og bidrar til partene i form av eksempelvis statlige bidrag til AFP, redusert skatt eller arbeidsgiveravgift, oppnås gjerne at partene blir tilfredse under lønnsforhandlingene og at meklingsforslaget dermed kan sendes ut til uravstemning blant medlemmene.

Arbeidstakerne

Arbeidstakernes organisasjoner er i Norge organisert gjennom fire hovedsammenslutninger: Landsorganisasjonen i Norge (LO) Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), Unio og Akademikerne.

Kjennetegnet på en hovedsammenslutning er at den er en sammenslutning av flere fagforbund.

Arbeidsgiverne

Arbeidsgiverne er i Norge tilsvarende organisert gjennom flere sammenslutninger (blant annet NHO og KS), samt flere andre arbeidsgiverorganisasjoner.

Staten

Staten har i Norge hatt stadig større tradisjon for å bidra som en tredjepart mellom de to øvrige partene i arbeidslivet.^{[trenger referanse]}

Trepartssamarbeidet

Trepartssamarbeidet ble institusjonalisert i tiårene etter 1945. Bakgrunnen for samarbeidet var de urolige tidene i forkant av dette med lockout og streik. Regjeringen kan bruke trepartssamarbeidet og hovedavtalen som instrument for å gjennomføre lønnspolitikk i Norge. Dette kan de gjøre ved å gi lovendringer og forebyggende tiltak til partene slik at LO og NHO kommer til en konsensus. Det sentraliserte samarbeidet lar regjeringen til en viss grad styre den generelle lønnsutviklingen i Norge på tvers av yrkesgrupper og fagfelt.

Trepartssamarbeidet har flere historiske røtter. Særlig beredte solidaritetsalternativet, foreslått gjennom sysselsettingsutvalget i 1992, grunnen for en sterkere statlig involvering i lønnsoppgjøret mellom partene. I de senere årene kan løsningen på pensjonsspørsmålet i både 2006 og 2008, samt Avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA) tjene som eksempler på trepartssamarbeidet.

Betydningen av trepartssamarbeidet ble særlig manifestert da det ble kjent at Stoltenberg II regjeringen høsten 2006 foreslo å endre reglene for sykelønnsordningen. Av de to øvrige partene ble dette sett på som et brudd fra regjeringens side på det inngåtte trepartssamarbeidet om IA-avtalen. Det hele endte med at regjeringen trakk forslaget.

Referanser

Autoritetsdata