Partene i arbeidslivet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Partene i arbeidslivet er et begrep som vanligvis refererer til arbeidstakerne eller deres organisasjoner på den ene side, og arbeidsgiverne eller deres organisasjoner, på den andre side.[1][2] I nordiske land veksler partene ofte sømløst mellom å være arge motstandere og lojale samarbeidspartnere. Retten til å organisere seg står sterkt i det norske lovverket. Partene i arbeidslivet representerer derfor mange både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden.[3]

Partsbegrepet[rediger | rediger kilde]

I arbeidslivet er det allment akseptert at arbeidsgiverne og de ansatte i mange tilfeller kan ha ulike interesser. Det vanligste eksempelet på dette er lønn: Mens de ansatte ønsker å tjene mest mulig på å jobbe ved virksomheten, ønsker også arbeidsgiver å tjene mest mulig på at de ansatte jobber ved virksomheten.

For på en hensiktsmessig måte å forhandle om og inngå bindende avtaler om hvordan de uenigheter som måtte oppstå skal reguleres, har de to partene organisert seg i ulike organisasjoner. I Norge omtales disse organisasjonene gjerne som «partene i arbeidslivet».

Partsbegrepet har en utfordring i den forstand at det forutsetter at partene organiserer seg gjennom NHO og LO. Det gir lite rom for den individuelle ansatte og den individuelle arbeidsgiver som ikke ønsker å knytte seg til disse to organisasjonene. All den tid LO kun organiserer ca 25% av alle lønnstakere i Norge betyr partstankegangen at 75% av alle lønnstakere ikke er representert i trepartssamarbeidet.

Partene[rediger | rediger kilde]

I arbeidslivet er det tradisjonelt to parter: Arbeidsgiverne og arbeidstakerne. I tillegg har i Norge staten ofte opptrådt som en tredjepart ved særlig store og viktige tariffoppgjør. Ved at staten involverer seg som en «tredjepart» og bidrar til partene i form av eksempelvis statlige bidrag til AFP, redusert skatt eller arbeidsgiveravgift, oppnås gjerne at partene blir tilfredse under lønnsforhandlingene og at meklingsforslaget dermed kan sendes ut til uravstemning blant medlemmene.

Arbeidstakerne[rediger | rediger kilde]

Arbeidstakernes organisasjoner er i Norge organisert gjennom fire hovedsammenslutninger: Landsorganisasjonen i Norge (LO) Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), Unio og Akademikerne.

Kjennetegnet på en hovedsammenslutning er at den er en sammenslutning av flere fagforbund.

Arbeidsgiverne[rediger | rediger kilde]

Arbeidsgiverne er i Norge tilsvarende organisert gjennom én hovedsammenslutning (NHO), samt flere andre arbeidsgiverorganisasjoner.

Staten[rediger | rediger kilde]

Staten har i Norge hatt stadig større tradisjon for å bidra som en tredjepart mellom de to øvrige partene i arbeidslivet.

Trepartssamarbeidet[rediger | rediger kilde]

Trepartssamarbeidet ble institusjonalisert i tiårene etter 1945. Bakgrunnen for samarbeidet var de urolige tidene i forkant av dette med relativt mye lockout og streik. Regjeringen kan bruke trepartssamarbeidet og hovedavtalen som instrument for å gjennomføre lønnspolitikk i Norge. Dette kan de gjøre ved å gi lovendringer og forebyggende tiltak til partene slik at LO og NHO kommer til en konsensus. Det sentraliserte samarbeidet lar regjeringen til en viss grad styre den generelle lønnsutviklingen i Norge på tvers av yrkesgrupper og fagfelt.

Trepartssamarbeidet har flere historiske røtter. Særlig beredte solidaritetsalternativett, foreslått gjennom sysselsettingsutvalget i 1992, grunnen for en sterkere statlig involvering i lønnsoppgjøret mellom partene. I de senere årene kan løsningen på pensjonsspørsmålet i både 2006 og 2008, samt Avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA) tjene som eksempler på trepartssamarbeidet.

Betydningen av trepartssamarbeidet ble særlig manifestert da det ble kjent at Stoltenberg II regjeringen høsten 2006 foreslo å endre reglene for sykelønnsordningen. Av de to øvrige partene ble dette sett på som et brudd fra regjeringens side på det inngåtte trepartssamarbeidet om IA-avtalen. Det hele endte med at regjeringen trakk forslaget.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Partene i arbeidslivet», Regjeringen.no
  2. ^ «Partene i arbeidslivet», HMS og bransjelære
  3. ^ Bergsli, Alf Tore (17. april 2014): «Arbeidslivets laginndeling», Arbeidslivet.no

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Part – ordets ulike meningsinnhold