Ormegård

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
En ormegård er ei grop eller innhegning med giftslanger der fanger blir kasta for å bli bitt ihjel. På Hunningestenen, en gotlandsk bildestein fra vikingtida med motiver fra fornaldersagaen Volsungesaga[1] og det beslekta helteeposet Nivlungesangen, er en kvinnefigur som legger slanger i ei ormegrav (nedenfor midten av steinen på bildet og til venstre). Blant figurene øverst er dragedreperen Sigurd Fåvnesbane med den magiske gullringen Andvarinaut. Henrettelse ved hjelp av giftige ormer er kjent fra sagn og eventyr, blant annet i Oddrun-gråten[2] og Atlekvadet[3] i Den eldre edda der sagnkongen Gunnar Gjukesson dør i ormegården.

Ormegård,[4] ormegrav[5] eller ormegrop er et hull i bakken, et inngjerda område eller et annet avlukke med levende giftslanger der dødsdømte blir plassert for å bli bitt ihjel.[6] Ormegårder er kjent fra sagn og kvad fra germansk og norrøn oldtid og fra gamle folkeeventyr.[6]

I germanske og norrøne myter[rediger | rediger kilde]

Ett av de utskårne motivene på portalen etter Hylestad gamle stavkirke viser sagnkongen Gunnar Gjukesson, svogeren og drapsmannen til Sigurd Fåvnesbane, som fange i kong Atles ormegård. Med bakbundne hender spiller den dødsdømte Gunnar harpe med tærne mens de giftige slangene slynger seg rundt ham. De to portalplankene fra Hylestad er fra 1200-tallet og kom til Universitetets oldsaksamling i Oslo i 1867 og 1876.

Gunnar i ormegården[rediger | rediger kilde]

I Volsungesaga[1] blir det fortalt at Atle, kongen i Hunaland, tok Gunnar Gjukesson fra Kongeriket Burgund til fange og kasta ham til ormene.[7][8] Volsungesaga er en førkristen fornaldersaga som ble skrevet ned på Island på 1200-tallet[9] og bygger på germanske myter kjent gjennom det tyske helteeposet Nivlungesangen (Nibelungenlied eller Vølsungesagnet). Historien forteller at Gunnar hadde myrda svogeren Sigurd Fåvnesbane og gjemt gullet hans. Atle, som hadde hogd hjertet ut av Hogne, broren til Gunnar, ville tvinge fangen til å røpe hvor skatten var skjult. Gunnar hadde hendene bundet på ryggen i ormegropa, men klarte å spille harpe med tærne[10] slik at alle ormene i hullet sovna – bortsett fra den ene som til sist drepte ham og gjorde det umulig å få vite gjemmestedet.[8]

Heltedikta om dragedreperen Sigurd (Siegfried på tysk), de burgundiske fyrstene, gjukungene Gunnar (Gunther) og Hogne, våpenbroren kong Atle (hunerkongen Atilla) som lot dem drepe, og alle de andre sagnfigurene bygger trolig delvis på historiske hendelser og personer.[11][12] Nikulás Sæmundsson ved Tingøyrar kloster på Island oppga at Atles ormegård skulle ligge ved byen Luna i Italia i den veiviseren den lærde abbeden skrev på 1100-tallet for pilegrimer på valfart mot Jerusalem.[13]

«Gunnar i ormegården» (på svensk Gunnar i ormgropen) var et populært motiv i norsk og svensk middelalderkunst.[14] Bildestoffet er blant annet gjengitt på Hylestadportalen, to rikt utskårne dørstolper fra omkring 1175,[15] og på annen ornamental treskurd med figurer og scener henta fra Sigurd-diktninga.[16]

Ragnar Lodbrok[rediger | rediger kilde]

Også den dansk-svenske sagnkongen Ragnar Lodbrok, som ifølge Ragnar Lodbroks saga forsøkte å erobre Northumbria i år 865, skal ha endt sine dager i en ormegrop.[18] Den engelske kong Ella fanga Ragnar og kasta ham i en grav med slanger der han døde etter ett døgn. Før den modige heltekongen ble bitt i hjel, lo han og kvad han at «grynte ville grisene, om de visste hva galten lider» (Gnyðja mundu grísir, ef galtar hag vissi).[19] Blant ormene skal Ragnar også ha dikta sin «dødssang» Krákumál, et færøysk skaldekvad som forteller om bragdene til den nordiske sagnkongen og er eldre enn sagaen om ham.[20] For øvrig tok sønnene til Ragnar, som er blant de siste sagnkongene, en grusom hevn over Atle.[21]

I eventyr[rediger | rediger kilde]

«Der lå de tre barna og lekte sig med ormer og padder», illustrasjon til De tolv villender, et folkeeventyr om tolv forheksa prinser og ei ond dronning og stemor som kaster de tre ungene til prinsessa i ormegården.[22]

Ormegårder blir nevnt i flere eventyr. Det gjelder blant annet Asbjørnsen og Moes folkeeventyr De tolv villendene,[22] Gjete kongens harer,[23] Lillekort,[24] Rødrev og Askeladden[25] og Buskebrura.[26]

Annet[rediger | rediger kilde]

«Tyvenes fangehull», illustrasjon av Gustave Doré til den 24. sangen i Dantes Inferno (første del av hans Den guddommelige komedie fra 1300-tallet).[27] Her beskriver forfatteren at tyver blir torturert av slanger i femte grøft i åttende sirkel i Helvete. Tyvene blir bevoktet av kentauren Cacus, og slangebittene forandrer dem på ulike måter.

I overført betydning kan «ormegård» bety «et farlig sted», på samme måte som «løvens hule».[4]

Henrettelser og drap ved hjelp av giftige slanger, edderkopper og skorpioner er kjent fra flere kulturer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Volsungesaga
  2. ^ Edda-kvede. Oslo: Samlaget. 1964. s. 180–184. 
  3. ^ Edda-kvede. Oslo: Samlaget. 1964. s. 185–190. 
  4. ^ a b Oppslagsordet «ormegård» i Det Norske Akademis ordbok
  5. ^ Oppslagsordet «ormegrav» i Det Norske Akademis ordbok
  6. ^ a b Artikkelen «ormegård» i Store norske leksikon
  7. ^ Arnesen, Inger Johanne (1988). Før oss. Oslo: Cappelen. s. 41. ISBN 8202104084. 
  8. ^ a b Om «Gunnar i ormegården» i portalutskjæringer fra middelalderen i Numedal
  9. ^ Edda. [Stabekk]: Bokklubbens lyrikkvenner. 1988. ISBN 8252507697. 
  10. ^ Paasche, Fredrik (1886-1943) (1957). Norges og Islands litteratur inntil utgangen av Middelalderen. Oslo: Aschehoug. s. 22. 
  11. ^ Norges litteraturhistorie. Oslo: Gyldendal. 1938. s. 15. 
  12. ^ Munch, P.A. (1810-1863) (1970). Norrøne gude- og heltesagn. Oslo: Universitetsforl. s. 268. 
  13. ^ Norsk kulturhistorie: billeder av folkets dagligliv gjennem årtusener. Oslo: Cappelen. 1939. s. 365. 
  14. ^ Munch, P.A. (1810-1863) (1970). Norrøne gude- og heltesagn. Oslo: Universitetsforl. s. 224. 
  15. ^ Kulturhistorisk museum om Sigurd Dragedreper
  16. ^ Magerøy, Hallvard (1916-1994) (1965). Norsk-islandske problem. [Oslo]: Universitetsforlaget. s. 92. 
  17. ^ Distler, Flemming (1997). Stavkirkernes billedsprog: fordybelse og tolkning. Oslo: Distribueret i Norge af Antropos forl. s. 232. ISBN 8798399128. 
  18. ^ Artikkelen om Ragnar Lodbrok i Store norske leksikon
  19. ^ Munch, P.A. (1810-1863) (1970). Norrøne gude- og heltesagn. Oslo: Universitetsforl. s. 266. 
  20. ^ Norges litteraturhistorie. Oslo: Gyldendal. 1938. s. 76. 
  21. ^ Raabe, Jens (1861-1939) (1924). Norges historie: med hovedtrekk av Sveriges og Danmarks historie : for middelskolen. Kristiania: Cammermeyer. s. 15. 
  22. ^ a b Folkeeventyret De tolv villendene
  23. ^ Folkeeventyret Gjete kongens harer
  24. ^ Folkeeventyret Lillekort
  25. ^ Folkeeventyret Rødrev og Askeladden
  26. ^ Folkeeventyret Buskebrura
  27. ^ Eriksen, Trond Berg (1945-) (2000). Reisen gjennom helvete: Dantes inferno. Oslo: Universitetsforl. s. 322. ISBN 8215000665. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:snake pit – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons