Omstøtelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Omstøtelse er i konkursretten tilsidesettelse av rettslige disposisjoner som foretas før åpning av konkursbo eller insolvent dødsbo. Omstøtelse er særlig aktuelt i de tilfeller hvor en skyldner har gitt gaver eller gjort andre disposisjoner tett opp til boåpningen som vesentlig svekker kreditorenes mulighet for å få dekning eller forfordeler visse kreditorer.[1]

Reglene om omstøtelse i norsk rett reguleres hovedsakelig av dekningsloven av 1984 kapittel 5, og er en ajourføring av konkursloven av 1863 og kodifisering av rettspraksis og juridisk teori tilknyttet den gamle loven. En del spesielle omstøtelsesregler finnes også i andre lover, slik som forsikringsavtaleloven og ekteskapsloven. Reglenes formål er å regulere hvilken handlefrihet en skyldner har til å disponere over sin egen formue forut for insolvens (betalingsudyktighet og økonomisk underbalanse).[1]

Objektive omstøtelsesregler[rediger | rediger kilde]

Disposisjoner som ikke kan omstøtes etter de nedenstående objektive omstøtelsesreglene kan tenkes omstøtt av den alminnelige subjektive omstøtelsesregel.

Omstøtelse etter de objektive omstøtelsesregler reguleres av dekningsloven § 5-11. Omstøtelseskravet utgjør etter denne bestemmelsen den berikelse den annen part har oppnådd ved disposisjonen, med unntak av utbytte den annen part i god tro har vunnet ved ytelsen før kravet om omstøtelse ble gjort gjeldende ved søksmål.[2] Oppgjøret skal skje ved tilbakeføring av det som er mottatt hvis en av partene krever det, mot betaling av det krav den annen part har for kostnader og annet som ikke er en del av berikelsen vedkommende har hatt.

Omstøtelse av gaver[rediger | rediger kilde]

Gaver kan etter hovedregelen i dekningsloven § 5-2 omstøtes. Fristen for omstøtelse av gavedisposisjoner er et år før fristdagen. For at disposisjonen skal være en gave må ytelsen være vederlagsfri (ikke mot betaling). Ved gavesalg er det gaveelementet i salget som anses som vederlagsfritt.[1]

Omstøtelsesfristen begynner å løpe fra den dagen gaven er «fullbyrdet». Er gaven fast eiendom, realregistrert løsøre, enkle pengekrav eller fondsaktiver, må de sikres rettsvern etter de rettsvernsregler som gjelder for de forskjellige typer formuesgoder (f.eks. tinglysing for fast eiendom). For annen løsøre og verdipapirer må gaven være ute av giverens besittelse. Pengegaver er fullbyrdet ved utbetaling til mottakeren.[1]

Omstøtelsesadgangen for gaver gjelder ikke såkalte leilighetsgaver (bursdagsgaver, julegaver etc.) og lignende hvis disse er av «rimelig omfang».[2]

For gaver til nærstående gjelder en utvidet adgang til omstøtelse. Slike gaver kan omstøtes innenfor en frist på to år, med mindre det bevises at skyldneren fortsatt var utvilsomt solvent da gaven ble fullbyrdet. Enda videre adgang er det for gave til ektefelle, ugifte samboende og forlovede: fristen på to år gjelder selv om solvens bevises. Og overstiger gaven 10 ganger folketrygdens grunnbeløp på fullbyrdelsestidspunktet kan den overskytende verdien omstøtes innenfor en fem års frist hvis solvens ikke bevises.[2]

Gaver mellom ektefeller[rediger | rediger kilde]

Gaver mellom ektefeller må normalt skje ved ektepakt, og ektepakten må tinglyses i ektepaktregisteret.

Betaling av gjeld[rediger | rediger kilde]

Etter dekningsloven § 5-5 kan skyldnerens nedbetaling av egen gjeld senere enn tre måneder før fristdagen omstøtes hvis ett av visse vilkår er oppfylt. Disse tre alternative vilkårene er:

  1. gjelden er nedbetalt med «usedvanlige betalingsmidler»
    • betaling i penger er ikke usedvanlig, selv om det forpliktelsen er i annen valuta eller i annet enn penger
    • spørsmålet om et betalingsmiddel er usedvanlig kan bero på avtalen mellom partene
  2. gjelden er nedbetalt før normal betalingstid (før forfall)
  3. gjelden er nedbetalt med beløp som «betydelig forringer skyldneres betalingsevne»
    • I lovens forarbeider er det presisert at man ved vurderingen av skyldnerens betalingsevne skal ses i forhold til «omsetning og vanlige likviditet»[3]

Regelen får likevel ikke anvendelse hvis betalingen «etter forholdene [...] fremtrådte som ordinær».[2] Hvilken betydning denne begrensningen har er avhengig hvilket omstøtelsesvilkår ovenfor som er oppfylt:[1]

  • For vilkår 1 må det ligge i selve betegnelsen «usedvanlig betalingsmidler» at en betaling som oppfyller dette vilkåret ikke samtidig kan være ordinær.
  • Vilkår 2 kan ofte begrenses av at betalingen likevel er ordinær. Tre eksempler er at skyldner betaler et par dager før forfall for å være ute i god tid, at skyldneren har mottatt en større betaling og innfrir gjeld med en gang for å slippe omkostningene / bryet med å sette beløpet på egen konto en kort tid, eller at skyldneren nedbetaler før tiden for å unngå kostbar kredittrente.
  • For vilkår 3 må man se hen til en rekke omstendigheter, blant annet for lenge fordringen hadde vært forfalt før betaling, fordringens art (gjelder fordringen en vanlig løpende utgift eller er det en gammel gjeldspost?) og nærheten til fordringshaveren (har skyldneren en grunn til å ønske at fordringshaveren stilles bedre enn andre fordringshavere?).

Formålet bak regelen er at skyldner ikke skal kunne begunstige en fordringshaver fremfor de andre på en utilbørlig måte, eller at spesielt pågående fordringshavere skal ha noen fordel fremfor de andre.[1]

Hvis betalingen har skjedd til nærstående utvides omstøtelsesfristen etter dekningsloven § 5-5 annet ledd til to år. Hvis den nærstående ikke er skyldnerens ektefelle, utgifte samboende eller forlovede, kan den forlengede fristen unngås ved at det bevises at skyldneren var «utvilsomt solvent» på betalingstidspunktet.[2]

Motregning[rediger | rediger kilde]

Hvis en fordringhaver har gjort seg bruk av motregning mot skyldneren for åpning av konkursbo kan dette omstøtes etter reglene i dekningsloven § 5-6 hvis visse vilkår er oppfylt.

Hvis motregning er utført uten at vilkårene for motregning etter dekningsloven kapittel 8 er oppfylt, kan motregningen omstøtes. Dekningslovens kapittel 8 viser først og fremst til de generelle vilkår for at motregningsrett foreligger mellom to solvente parter samt noen unntak ved konkurs. Omstøtelsesfristen er her enten tre måneder eller det tidspunkt hvor erververen visste om eller burde visst om at skyldneren var insolvent.

Også der motregningsrett forelå etter de alminnelige vilkårene for motregning kan det tenkes at den kan omstøtes. Etter dekningsloven § 5-6 første ledd kan motregning som foretas med en motfordring ervervet fra tredjemenn etter overdragelse eller utlegg omstøtes hvis motfordringen ble ervervet senere enn tre måneder før fristdagen.

Dekningsloven § 5-6 har også subjektive bestemmelser for omstøtelse av motregning som supplerer den alminnelige subjektive omstøtelsesregel. Den subjektive regelen har her litt andre vilkår: skyldneren må ha vært insolvent på overdragelsestidspunktet, og erververen visste eller burde visst om dette. På den annen side er det ikke noe krav om at motregningen må være utilbørlig, som etter den alminnelige subjektive omstøtelsesregel. For omstøtelse etter den subjektive regel i dekninsloven § 5-6 er det ingen oppsatt frist.[1] Hvilken frist som skal benyttes er omtvistet: det kan f.eks. være fristen fastsatt i lovens § 5-9, 10 år, eller foreldelseslovens regler.

Sikkerhetsstillelse for eldre gjeld[rediger | rediger kilde]

En skyldners pantsettelse eller annen form for sikkerhetsstillelse for sin egen eldre gjeld senest tre måneder før fristdagen kan omstøtes etter dekningsloven § 5-7. Regelen får også anvendelse ved fornyelse av gjeld hos samme fordringshaver hvis den nye gjelden i realiteten er en fortsettelse av den gamle. Utleggspant og legalpant omfattes ikke av regelen. At en skyldner stiller sikkerhet for gjeld vedkommende allerede har vil være en fordel for den respektive fordringshaver fremfor skyldnerens andre fordringshavere.[1]

Sikkerhet stilt samtidig som gjeld er pådratt kan også omstøtes hvis rettsvern for sikkerheten ikke bringes i orden innen «unødig opphold etter at gjelden er pådratt».

Ved sikkerhetsstillelse til skyldnerens nærstående utvides omstøtelsesfristen fra tre måneder til to år, hvis det ikke bevises at skyldneren var «utvilsomt solvent» på tidspunktet for sikkerhetsstillelse. Stilles det sikkerhet overfor skyldnerens ektefelle, ugifte samboende eller forlovede gjelder det en toårsfrist uten mulighet for å bevise utvilsom solvens.

En omstøtelse av sikkerhetsstillelse innebærer at fordringshaveren mister sin sikkerhet og konkursboet trer inn i den omstøtte sikkerhetens prioritet.

Utleggspant[rediger | rediger kilde]

Utleggspant stiftet hos skyldneren senest tre måneder før fristdagen kan omstøtes etter dekningsloven § 5-8. Formålet med regelen er å regulere forholdet mellom enkeltforfølgende fordringshavere (utleggskreditorer) og fellesforfølgende fordringshavere (konkoursbo) i tidsrommet fra skyldneren kan ha blitt insolvent og frem til konkursbo er åpnet.[1]

Ved utlegg ervervet av skyldnerens nærstående utvides omstøtelsesfristen fra tre måneder til to år, hvis det ikke bevises at skyldneren var «utvilsomt solvent» på tidspunktet for sikkerhetsstillelse. Unntatt fra den utvidede omstøtelsesfristen er forfalt underholdsbidrag til noen som på utleggstiden eller senere ikke har tilhørt skyldnerens husstand.[2]

Resultatet av en slik omstøtelse er at utleggspantet ikke får noen rettsvirkning overfor konkursboet.[2] Har skyldneren betalt fordringen etter at utlegget har fått rettsvern vil en slik betaling kunne omstøtes etter samme regel. Mer omtvistet er betaling som skjer mellom tidspunktet for utleggsbegjæringen og rettsvernet for utlegget. Mads Henry Andenæs har tatt til orde for at skjæringstidspunktet må knyttes til stiftelsen av utleggspantet (altså en mellomløsning).[1]

Den alminnelige subjektive omstøtelsesregel[rediger | rediger kilde]

Dekningsloven § 5-9 regulerer den alminnelige subjektive omstøtelsesregel (også omtalt som actio Pauliana). Regelen supplerer de objektive omstøtelsesreglene og den subjektive omstøtelsesregelen for motregning i dekningsloven § 5-6 beskrevet ovenfor.[1] At regelen er subjektiv betyr at den beror på en vurdering av den ene parts gode tro (en skyldvurdering).

En alminnelig subjektiv omstøtelsesregel var antatt å foreligge på ulovfestet grunnlag før dekningsloven av 1984.[1]

Loven stiller opp tre vilkår som alle må være oppfylt for at rett til omstøtelse foreligger:

  1. skyldnerens økonomiske stilling var svak eller ble alvorlig svekket ved disposisjonen
  2. disposisjonen må på en utilbørlig måte enten begunstige en fordringshaver fremfor de andre, eller unndra skyldnerens eiendeler fra å tjene til dekning for fordringshaverne, eller forøke skyldnerens gjeld til skade for fordringshaverne
  3. den annen part kjente til, eller burde kjent til, skyldnerens vanskelig økonomiske stilling og de forhold som gjorde disposisjonen utilbørlig (det subjektive vilkår)

Regelen får anvendelse på alle type disposisjoner gjort de siste 10 år. En disposisjon er ifølge forarbeidene en «rettslig forpliktende opptreden»[3], og kan vise til disposisjoner både på fordringshaverens og skyldnerens side.[1]

Omfanget av omstøtelseskravet er ikke den annen parts berikelse, som ved omstøtelse etter de objektive reglene. Etter dekningsloven § 5-12 kan boet kreve det tap boet er blitt tilføyd ved disposisjonen.[2] Dette innebærer blant annet at den annen part må tilbakeføre eventuelt utbytte av det mottatte. En lempning av kravet mot den annen part kan komme på tale etter dekningsloven § 5-12 annet ledd. Vilkåret er her at den annen part «bare har vist uaktsomhet» (altså ikke handlet forsettlig), og lempingen er begrenset til at den annen part ikke kan stilles gunstigere enn etter reglene for omstøtelsekrav etter de objektive omstøtelsesreglene.[1] Oppgjøret skal skje ved tilbakeføring av det som er mottatt hvis konkursboet krever det, mot betaling av det krav en av partene måtte ha på den andre.

For forhold som ikke omfattes av den subjektive omstøtelsesregelen kan det tenkes at en fordringshaver kan være erstatningspliktig overfor andre fordringshavere etter de alminnelige erstatningsregler i erstatningsretten.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Mads Henry Andenæs (1999). Konkurs (2 utg.). s. 215-303. ISBN 82-91064-15-6. 
  2. ^ a b c d e f g h «Lov om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven)». Lovdata. Besøkt 12. november 2013. 
  3. ^ a b NOU 1972:20 – Gjeldsforhandling og konkurs

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]