Motregning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Motregning er en alternativ oppfyllelsesmåte til betaling for et pengekrav.[1] Dette gjøres ved å regne to krav mot hverandre. Motregningens funksjon er å forenkle betaling og inndrivelse mellom to parter. For å kunne motregne pengekrav, det vil si opparbeide seg en motregningsrett, må kravene oppfylle visse vilkår:[1]

  • Gjensidighet; begge parter er kreditor og debitor overfor hverandre.
  • Komputabilitet; kravene må være av lik enhet, for eksempel penger mot penger.
  • Motkravet må være forfalt.
  • Skyldner av hovedkravet må ha rett til å tilbakebetale.
  • Det eksisterer ingen lov eller avtale mellom partene som innskrenker denne retten.


Det er sikker rett at det foreligger adgang til motregning etter alminnelige ulovfestede motregningsregler, men motregningsretten fremgår også av lov og avtale. Et eksempel på lovhjemmel for motregning er kommunelovens § 53 nr. 1 og nr. 2. Videre begrunnes motregning i prinsippet om avtalefrihet.

Motregning som rettsinstitutt har blant annet blitt begrunnet med at en slipper å gå veien om domstolene for å få tvangsinndrevet et krav mot en motvillig skyldner. Videre gir motregning sikkerhet for begge parter da kravene står mot hverandre.

Hovedargumentet mot motregning er at reglene for tvangsinndrivelse tilsidesettes. Dette er regler som beskytter skyldneren i et kravsforhold.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Langfeldt, Sverre Faafeng; Bråthen, Tore (2010). «12.6 Motregning». Lov og rett for næringslivet (norsk) (17 utg.). Oslo: Focus Forlag AS. s. 487. ISBN 9788215016320.  [Kapittel basert på et utkast av Knut Bjerve]