Ole Jacob Martinsen

Ole Jacob Martinsen
Født		3. mars 1961 (63 år)
Beskjeftigelse		Geolog
Nasjonalitet		Norge

Ole Jacob Martinsen (født 3. mars 1961 i Bergen) er en norsk geolog. Han mottok sin Dr.scient. i 1990 på en avhandling om avsetning av sedimenter i elvesystemer, på undersjøiske sokler m.m. i namurtiden, 326-315 millioner år før nå, i nordlige deler av England, herunder Shannon-bassenget. Han var forsker ved Geologisk institutt 1990–93, såvel som postdoktor 1990–92 ved University of Wyoming.^{[trenger referanse]} Martinsen vant Meltzerprisen for yngre forskere i 1991 på 30 000 kroner, for sine geologiske modeller som forutså fordeling av sandstein og leirstein i sedimentære pakker, ikke av liten interesse for olje- og gassindustrien. Fra 1993 til 2007 jobbet han for Norsk Hydro og hjalp å utrede Gjøafeltet, Granefeltet og Ormen Lange-feltet.^{[trenger referanse]}

Fra 2007-2010 var han leder for StatoilHydro sin globale leteforskningsvirksomhet, og vant Distinguished Lecturer to the Asia-Pacific Region 2010 og Robert R. Berg Outstanding Research Award 2011 fra American Association of Petroleum Geologists (AAPG). Fra 2011-2014 var han seniorrådgiver i Statoil. Siden 2014 har han vært sjefgeolog og direktør for letegeologi i Statoil. Martinsen har jobbet globalt med geologi både på overflaten og i undergrunnen, på norsk sokkel, i Europa, Nord-Amerika, de afrikanske og sør-atlantiske marginer, samt i Asia og stillehavsregionen. Han har ledet utviklingen av fagfeltet Source-to-Sink.^{[trenger referanse]} Martinsens hovedinteresser faglig ligger i å sette sammen helhetlige geovitenskapelige modeller og hvordan eksterne drivmekanismer som klima, tektonikk og havnivåendringer styrer geologiske systemer i nåtid, nær fortid og ikke minst i jordens eldre perioder.^{[trenger referanse]}