Ole Jacob Martinsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ole Jacob Martinsen
OJB1356HIBW.jpg
Født3. mars 1961 (59 år)
Beskjeftigelse Geolog
Nasjonalitet Norge

Ole Jacob Martinsen (født 3. mars 1961 i Bergen) er en norsk geolog. Han mottok sin Dr.scient. i 1990 på en avhandling om avsetning av sedimenter i elvesystemer, på undersjøiske sokler m.m. i namurtiden, 326-315 millioner år før nå, i nordlige deler av England, herunder Shannon-bassenget. Han var forsker ved Geologisk institutt 1990–93, såvel som postdoktor 1990–92 ved University of Wyoming.[trenger referanse] Martinsen vant Meltzerprisen for yngre forskere i 1991 på 30 000 kroner, for sine geologiske modeller som forutså fordeling av sandstein og leirstein i sedimentære pakker, ikke av liten interesse for olje- og gassindustrien. Fra 1993 til 2007 jobbet han for Norsk Hydro og hjalp å utrede Gjøafeltet, Granefeltet og Ormen Lange-feltet.[trenger referanse]

Fra 2007-2010 var han leder for StatoilHydro sin globale leteforskningsvirksomhet, og vant Distinguished Lecturer to the Asia-Pacific Region 2010 og Robert R. Berg Outstanding Research Award 2011 fra American Association of Petroleum Geologists (AAPG).[1] Fra 2011-2014 var han seniorrådgiver i Statoil. Siden 2014 har han vært sjefgeolog og direktør for letegeologi i Statoil. Martinsen har jobbet globalt med geologi både på overflaten og i undergrunnen, på norsk sokkel, i Europa, Nord-Amerika, de afrikanske og sør-atlantiske marginer, samt i Asia og stillehavsregionen. Han har ledet utviklingen av fagfeltet Source-to-Sink.[trenger referanse] Martinsens hovedinteresser faglig ligger i å sette sammen helhetlige geovitenskapelige modeller og hvordan eksterne drivmekanismer som klima, tektonikk og havnivåendringer styrer geologiske systemer i nåtid, nær fortid og ikke minst i jordens eldre perioder.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Lever for geologi». 365geo.no.