Norsk harpe
Norsk harpe (bondeharpe, bygdeharpe, folkeharpe, trekantharpe) er en liten norsk variant av en klassisk harpe. De norske variantene ble gjerne kalt bondeharper eller bygdeharper til forskjell fra den klassiske harpen som gikk under navnet byharper. Den norske harpen forsvant ut av bruk i Norge i 1823 og har senere blitt gjenoppdaget. Det er funnet hele 9 forskjellige harper i Norge.[1]
Konstruksjon[rediger | rediger kilde]
Det finnes norske harper med både én og to resonanskasser, og historiske kilder tyder på at de kan være ment for å legge ned på et bord (eller en annen resonanskasse) for å få sterkere lyd. Den hyppigst kopierte norske harpen er en modell fra Selbu med én resonanskasse.
Historisk er det belegg for at harper ble satt opp med strenger av dyretarmer, mens harper som er satt opp på museene er montert med metallstrenger. Dette gir en klangforskjell som kan minne om en gitar med nylonstrenger vs en med stålstrenger. Det er også problemer med å få tradisjonelle norske harper til å holde stemmingen ved bruk av stålstrenger da disse vil skjære seg inn i stemmenøklene, da disse er av tre på tradisjonelle harper. Fra andre land er det kjent tilsvarende instrumenter med stemmenøkler av metall.
Historie[rediger | rediger kilde]
Det finnes mange henvisninger til harpe i norrøn litteratur, og det kan synes som om dette er det mest brukte instrumentet på denne tiden. Slike henvisninger finne i blant annet Eddadikt, i balladen om Sigurd Svein, i Ragnar Lodbroks saga, og i andre norrøne sagaer.
Det ble forventet at en konge måtte kunne spille harpe, harpespillet er blant «dei idrotter som var i bruk i den tidi», og fra Wales er et skrift kjent fra 1200-tallet som sier at tre ting var uunnværlig for en gentleman; hans harpe, hans kappe og hans sjakkbrett.
På grunn av at omtale i kjent historisk litteratur er begrenset til rollen musikkinstrumentet spilte, og i liten grad omtaler hva slags instrument det er snakk om, så er det spekulert en del om hvor grensene går mellom langeleik, zither og bygdeharpe. I en omtale fra 1852 beskrives en krogharpe av N.R. Østgaard, dette er i forbindelse med feiring av et bryllup på Tynset: «Krogharpen, et Instrument som fordum var temmelig almindelig i de Østerdalske Fjellbygder, men dessverre er gaaet aldeles av brug, ligner i Formen en sædvanlig Harpe paa det nær, at den har Metalstrenger og at Sangbunnen ligger horisontal. Den har sterkere Klang end Langelegen, med hvilken den ellers har noget tilfelles i Tonen.»
Tilsvarende folkemusikkinstrumenter er kjent fra andre land, for eksempel små fangharper fra jødisk folkemusikk og mellomstore harper med føtter fra irsk og keltisk folkemusikk.
Ved Ole Bull-akademiet blir det formidlet kunnskap om slike folkeinstrumenter. Spelemanslaget i Gjøvik har også grupper for trekkspill, langeleik og en egen gruppe hvor en kan bygge instrumenter slik som harpe.
Ny musikk[rediger | rediger kilde]
Nyere bruk av norsk harpe i musikk er en avbrutt tradisjon, og bruken blir derfor improvisert. Noe er kjent om hva som ble spilt, blant annet skriver Østgaard om at det ble spilt salmer, men allerede i 1851 var instrumentet på vei ut og det er usikkert om hans observasjoner har gyldighet generelt.
Musikere som er kjent for å eksperimentere med norsk harpe er blant annet Sverre Jensen, Tone Hulbækmo, Åshild Watne og Stein Villa. Hulbækmo var første som brukte en norsk folkeharpe på en musikkutgivelse, dette skjedde i 1983.[2]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- Fotnoter
- ^ En kilde [trenger referanse] opererer med 10 harper totalt, hvorav 6 fra Østerdalen, og det er spekulasjoner om bergmannsmiljøet på Røros kan ha hatt en innflytelse. Hvis så skulle være tilfelle burde det være sterke likhetstrekk mot gotiske harper fra Tyskland.
- ^ nordic-harp-meeting.se: Tone Hulbækmo (Norge)[død lenke]
- Litteratur
- Aksdal, Bjørn; Med piber og basuner, skalmeye og fiol – Musikkinstrumenter i Norge ca. 1600-1800
- Bing, Morten; Kompendium om de norske bygdeharper, Norsk Folkemuseum
- Artikkel om House of Harrari, Dagen 13.5.94
- Grinde, Nils; Norsk Musikkhistorie, Universitetsforlaget
- Harrari, Shoshanna og Micah; Kompendium om bibelske harper
- Sørensen, Steinar; Nytt om gammalt, Glomdalmuseets årbok. 1987
- Aksdal, Bjørn; «Sekkepipe og bondeharpe. En kort kildekritisk vurdering av instrumentenes forekomst i eldre norsk folkemusikktradisjon», I: Studia musicologica Norvegica. 8 (1982), s. 109 – 123
- Eksterne lenker